Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
25. mai 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
Web-kamera på Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela. 
Klikk for større bilde og valg av andre pilegrimsmotiv 



Spania-magasinet






ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Harald Olsen:
Havets pilegrimer





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Pilegrimskontoret den "inneklemte" fredagen

Avduking av pilegrimsskulptur
på Toten
Kr himmelfartsdag
Tilbake til nyhetsoversikten
_______________________________________________________________________


Fest og glede på pilegrimssenteret i Østerdalen
01.07.2016 09:55
Å! Som jeg elsker dette stedet! Lia gård! Midt inne i de uendelige furuskogene i Østerdalen. Dette er en oase, en perle, et sted for mennesker som vil kople av, kople ut og kople til



Og akkurat det ville jeg, og jeg gledet meg! Det hadde jeg gjort lenge. Nå var jeg på vei, til to dagers ro i sjel og sinn før årets nettverksmøte. Trodde jeg! Men det skulle snart vise seg at der tok jeg skikkelig feil.

Jeg ble hentet på Koppang stasjon av en av de mange unge som gjør tjeneste på Lia. Hun het Amalie og var fra Romania, og hun kunne fortelle meg at dette var den STORE dagen! Det var jubileumsfest på Lia, og jeg skulle få være med!  

Jubileum og vigsling
I dag var det nemlig 40 år siden Ingeborg og Sigmund Bø flyttet hit og startet retreatsted. Og i dag, på selveste jubileumsdagen 24 mai, flyttet de inn i kårhuset - Sørlia, et utrolig spennende og anderledes hus med en utforming som jeg ikke har sett maken til! Det har vært under bygging i flere år, stort sett på dugnad. Jeg var innom og så på det sist jeg var her, og nå, ett og et halvt år senere, nærmer det seg avslutning.

Her skal alt gjøres skikkelig, og alt tar den tiden som trengs for å bli ferdig. Ikke noe haster på et retreatsted.

Dugnadsfolkene kommer og går - fra Østerdalen og Gudbrandsdalen, Oslo, Østfold og Sørlandet. Det er et hellig og herlig dugnadsfellesskap. Men denne dagen tok de en pause i arbeidet, for nå var det tid for den store innvielsen.

Og her var ingen i dress eller fine kjoler, antrekket var kjeledress og slitte gensere med malingsflekker.

Innvielsen var som en vigsling av et gudshus, og det var selvsagt hele poenget. Sørlia skal, som resten av dette fantastiske stedet, være et hus til Guds ære. Ved hver yttervegg og i alle rommene ble det bedt bønner og stenket vievann. Det var bønn og latter i fin forening.

Og etterpå var det kake og kaffe i det nye huset, med taler og blomster og visesang av gubben sjøl, med sang av Jakob Sande. Høytidelig og løssluppent på samme tid. Herlig!

Hvor mange boliger er vigslet som et Guds tempel? Jeg vet ikke, sikkert ikke mange, men her virket dette helt naturlig.

Lia gård har vokst fra en gård med et enkelt gjestehus og et stabbur med kapell til et åndelig sentrum av dimensjoner. I dag er det en rekke bygninger og tun, flere kapell og kirker, og et besøkstall som kan sammenliknes med mange hotell, 364 overnattingsdøgn i løpet av året. Et herlig turterreng, både bortover og nedover – og dermed også oppover. Mye oppover!

Aktivitet, harmoni og ro
Det er vekst og virksomhet over alt. Besluttsomhet, kreativitet, pågangsmot og tro på Guds ledelse har preget dette stedet i alle disse årene. Det snekres og males, dugnadsånden er den nest mest aktive ånden her. Og samtidig ligger det et herlig slør av ro og harmoni over dette stedet.

Vertskapet slår av en god prat med gjestene, her føler man seg ikke bare velkommen, men som en kjær gjest. Jeg fikk en god klem og et varmt smil: ”Så godt å se deg igjen!”

Her inviteres til tidebønner på engelsk og norsk og andre språk, her får man sitt eget lille rom med høy standard og en fantastisk utsikt over Storsjøen.

Her ligger alt til rette for at man kan fordype seg i sine egne tanker, søke det hellige, jobbe med sin egen livsvandring. Eller bruke tid i biblioteket, også det en oase, et herlig sted med den samme utsikten.

Den praktiske driften er godt organisert, og mye av den drives av en gjeng med unge mennesker fra mange land som har et kortere eller lengre opphold her. Og mange kan slutte seg til denne uttalelsen:

Guds nåde er som oppvasken på Lia, den er uendelig stor, den tar aldri slutt, og den er ny hver dag.


Asylsøkere
En dag i uken kommer en buss med asylsøkere. De får et godt måltid, og møter som alle oss andre varme og nærhet. De inviteres til kapellet og deltar i tidebønnen med stort alvor. Det synges salmer og bes bønner på språk langt unna det jeg forstår. Jeg undres i min enfoldighet om de er kristne eller muslimer, men jeg får ikke svar. De vil gjerne komme hit, de vil synge og be, høre tekster fra Bibelen. Så får deres tro være deres egen sak. Og slik er det også for andre som besøker landets største og mest aktive retreatsted.


Kapeller a la carte
Denne gangen hadde jeg satt meg som mål å oppsøke alle kapellene og den ene kirken inne på området, og jeg hadde en skikkelig pilegrimsvandring på omtrent en mil mellom disse hellige stedene. Nå fikk jeg omsider oppleve julekapellet ved Pannekakehuset, det utrolig flotte greskortodokse Fotini kapell, skogskapellet med den herlige utsikten, Peters kapell nede ved Storsjøens bredd, det gamle stabburskapellet og selvsagt hovedkapellet i Nylia, det som brukes til de daglige tidebønnene.

    Julekapellet                           Fotinis kapell                           Peters kapell


    Skogskapellet                      Stabburskapellet                Hovedkapellet på Nylia



Fremtidens stavkirke
Så kommer det mest fantastiske: Sigmund og de gode hjelperne er i full gang med å bygge en stavkirke! Et praktbygg i eldgammel stil, med solide furustokker, utskjæringer og pynt. Den skal romme 150 mennesker, så vi snakker om et skikkelig kirkebygg som selvsagt skal vigsles til kirkelige handlinger – her langt inne i de store skogene. Sist jeg var her, for ett og et halvt år siden, så jeg på kirken som var under bygging og spurte når den skal vigsles.

”Til St Hans” svarte Sigmund. Nå stilte jeg det samme spørsmålet, og svaret var det samme: ”Til St Hans! Dette er en Johanneskirke, så da vet vi hvilken dag vigslingen skal skje” ”Men det er jo snart St Hans, påpekte jeg”. ”Ja, men vi snakker ikke om denne St Hans” sa han. ”Det blir det året kirken står ferdig”. 
For kirken, som alt mulig annet, bygges på dugnad – av amatører, de som elsker det de driver med; graver, snekrer, skjærer i tre, maler, koker kaffe, forteller gode historier. Og en dag, ett eller annet år, blir Johanneskirken ferdig, klar for å ta imot biskop og prost. På St Hans-dagen! 
 

Kirketårnet er en historie for seg selv. Det er også under bygging, og i tråd med det meste her på stedet skjer ting på sin egen måte. Tårnet bygges ovenfra og nedover, så toppen er allerede klar.

Sigmund var ivrig etter å berette om planene videre: Når pilegrimene kommer vandrende sørfra støter de først på klokketårnet ved stavkirken, så dette skal være et skikkelig pilegrimstårn. I tårnfoten ser han for seg et pilegrimskontor, et mottakssted for pilegrimer.


Og et par gode stenkast unna den nye kirken står allerede to hytter klare for å ta imot pilegrimer, på et idyllisk lite tun nær en rislende bekk. Og like ved, i underetasjen på Sørlia, det nye hjemmet til Ingeborg og Sigmund, blir det servicerom med dusjmulighet og vaskerom for pilegrimer.


Pilegrimsnettverket på Lia gård

Da er vi omsider kommet til det som var den egentlige hensikten med min tur til Lia gård denne gang: Årets møte i nettverksgruppen for pilegrimsvandring i Østerdalen. Jeg har vært med på disse møtene i mange år, og registrerer at det alltid er meget stor oppslutning og stort engasjement for pilegrimssaken her. Vi var drøyt 30 til stede denne gang, et flott spekter av herbergeverter, representanter for kommuner og fylket, prester og pilegrimer. Det er vertinnen på Lia gård, Ingeborg Bø, som er nettverksleder og holder i tømmene når det gjelder pilegrimsaktiviteter i Østerdalen, og som vanlig ledet hun møtet med fast og vennlig hånd.

Vi er flere som regner Lia gård som det naturlige pilegrimssenteret i dette området, og noen stilte spørsmål om hvorfor ikke dette stedet står på den statlige listen over pilegrimssentre.

Jeg deler ikke oppfatningen om at det er staten som skal definere hvilke steder som skal ta spesielt vare på pilegrimene, og i hvert fall ikke at disse må ligge langs Gudbrandsdalsveien. Jeg har lenge sett på Lia gård som ett av de mest spennende og aktive pilegrimssenteret i landet vårt, og jeg mener selvsagt at de burde hatt en eller annen form for offentlig støtte.


Aktiviteter i året som gikk
Vi fikk en fin gjennomgang av pilegrimsaktiviteter langs hele denne lange dalen i året som gikk, om utfordringer og gode løsninger, om nye herberger, om utlendingers oppfatning av vandringer i vårt land, og om skoler som har ”adoptert” deler av pilegrimsveien og sørger for rydding og vedlikehold av merker. For øvrig et bra tips som sikkert kan implementeres andre steder.

Andre saker var ønske om mer kontakt med Sverige, spesielt når det gjelder pilegrimsveien som starter på norsk side ved Trysil, men som henger sammen med svenske pilegrimsveier. Det ble fortalt at GPS-merking nå er gjennomført for store deler av denne pilegrimsveien, og at det nå arbeides med anskaffelse av stempler.

Det ble også reist et behov for å avklare ansvarsforhold mellom kirken, kommunene, andre ansatte og de mange frivilllige når det gjelder pilegrimer og pilegrimsveiene. Det kom oppfordring om å bruke Facebook og nettsider i større grad når det gjelder pilegrimsvandringer og arrangementer.


Jeg minnet om vår nettside, og fikk på direkten informasjon om et arrangement som straks ble lagt ut under den nye vignetten Jakobs primstav.


"Pilegrimsvenner"
Det dukket opp et interessant forslag når det gjelder å synliggjøre hvem pilegrimene kan kontakte for å få hjelp og støtte til pratiske ting underveis. Eller folk man kan prate med, kanskje få en kopp kaffe eller et glass vann. Forslaget var å kalle disse for ”pilegrimsvenner” og lage et spesielt merke som viser at her bor en pilegrimsvenn.

Den nye pilegrimspresten
Lars Erland Kielland har nå overtatt som pilegrimsprest i Hamar bispedømme etter Arne Bakken. Han har ansvar for kirkelig betjening av pilegrimer i fylkene Hedmark og Oppland, og det medfører selvsagt også Østerdalen og pilegrimsvirksomheten her.
Han har tidligere vært prest i Veldre, og har i mange år hatt nær kontakt med pilegrimer som kommer for å overnatte i Konfirmantsalen, som har vært pilegrimsherberge en del år nå. Lars Erland fortalte at han var sterkt inspirert av Vadstena som han har besøkt flere ganger.

Han holdt en liten refleksjon om betydningen av at noe er stabilt og står i ro i våre liv, og da trakk han paralleller med Tokstadfurua i Ringsaker. Den har nå stått i ro helt inntil pilegrimsveien i 500 år.

Jeg ble fraktet tilbake til Koppang stasjon av en annen ung dame. Hun var fra Tyskland, og snakket like bra norsk som Amalie. Hun bekreftet mitt inntrykk: Det er utrolig bra å være på Lia. Det er godt å kjenne at man er nær himmelen.
 
ToBe


  
De fleste av nettverksdeltakerne samlet utenfor kapellet på Nylia.
Foto: Aslaug Haugen
















Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Guidebøkene fra Verbum


Santiagobøker


Guidebøker for spanske vandringsveier

Ny norsk guidebok Oslo-Nidaros


Ny engelsk guidebok Oslo-Nidaros


Første norske bok om Via Francigena


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Viktig merknad:

Denne nettsiden administreres på frivillig basis uten noen offentlig støtte. Siden inneholder mange lenker til andre nettsider, og har mye informasjon om vandringer, arrangementer, pilegrimsveier, avstander, herberger med priser og åpningstider osv. Vi tar ikke ansvar for korrekt eller oppdatert informasjon, og tar gjerne imot beskjed hvis noe er feil.



Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.