Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
12. desember 2018


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
GPS-kart for pilegrimer
Pilegrimsblogger
Pilegrimsvandring i Italia







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela akkurat nå.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv


Nyhetsbrev fra Spania











ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:













Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring





Synnøve Skåksrud:
Min tur nå!
Vandring fra Haslum til Roma 2017





Pilegrimskontorets åpningstider i juletiden

Nye t-trøyer
for
pilegrimer

         

Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Med fascinasjon for indianernes kultur
16.04.2018 23:36
Gry Folge gjør nå de siste forberedelsene før sin vandring gjennom USA, fra syd til nord. Eventyret venter, opplevelsene står i kø, og alt kan skje. Øverst på ønskelisten står møte med apachene

Gry, har du vasket håret i det siste? 
Nei, nå er det 6 uker siden sist, og det tar sikkert 6 uker til neste gang jeg vasker det. Eller kanskje enda lenger, muligens et halvt år, hvem vet? 

Hårvask er ikke viktig for oss mennesker. Vi er utstyrt fra naturens side med et naturlig fettlag på huden og i håret. Dette er med på å beskytte oss, men så driver vi hele tiden og vasker det bort. Hvis vi lar det bare være vil håret, kroppen og fettet danne en naturlig helhet som beskytter oss. Og nettopp dette vil jeg benytte meg av når jeg skal ut å vandre.
 
Du snakker om en meget spesiell vandring langs en av klodens flotteste vandreveier. Continental Divide Trail, 5000 km i USA fra grensen mot Mexico til grensen mot Canada. Ikke akkurat som caminoen? 

Nei, mye blir annerledes, ikke minst utfordringer av praktisk art. Jeg starter i en glovarm ørken hvor jeg dessuten må regne med frostnetter. Der trenger jeg faktisk en varm sovepose, og det har jeg!

Og så vil jeg få hjelp av min egen naturlige isolasjon i form av fettlaget på huden. 

Det blir mye skiftende landskap?
Gjett om det blir! Jeg skal høyt opp i Rocky Mountains, over 4000 meters høyde, følge vannskillet der den ene bekken renner mot Atlanterhavet og neste mot Stillehavet. Og der er det isbreer og vinterforhold, med fare for skred. Jeg må ha med varmt tøy, isøks, brodder og truger. Og søkestang! Men dette har jeg lite bruk for i ørkenen i New Mexico, så jeg organiserer meg med å sende pakker med utstyr til meg selv til steder hvor jeg vil trenge det.
Jeg har for øvrig deltatt på skredkurs og lært hvordan jeg kan klare meg under snømassene i et skred.
 
Så det blir en mye lettere sekk i ørkenen? 
Neppe! Der er det helt andre typer av utfordringer som venter. Og det viktigste blir vann! Jeg må bære med meg 6-7 liter samt utstyr for vannrensing og mye medisiner, spesielt mot infeksjoner. Jeg er spesielt oppmerksom på faren for smitte av giardia-parasitten, og har med medisin mot det. Alt tar jeg med fra Norge, skaffet i samarbeid med min fastlege.
    
Har du planlagt alt på forhånd? 
Jeg har jobbet i lang tid med planlegging og forberedelser, og tror selv at jeg har tenkt på det meste. Som ett eksempel har jeg samlet på gamle filmbokser, de egner seg ypperlig for småting man vil ha med seg og oppbevare tørt. Her en dag satt jeg og kuttet av fyrstikker slik at de skulle passe i en slik boks.

Ellers har jeg lest blogger, spurt og gravd og sjekket veldig mye på forhånd. Ikke minst har jeg tenkt mye på sikkerheten, og fått konkrete råd fra folk som kjenner forholdene. Jeg har gått til anskaffelse av satellittkommunikasjon med spesiell funksjon for nødanrop hvis det skulle skje noe. 


Hvilke farer ser du for deg?
Jeg vet at jeg vil møte bjørn, ulv, slanger og annet kryp. Jeg gruer meg, men har tatt forholdsregler, f eks med å sikre maten mot bjørn. Og så er det et annet vesen; mannfolk! Jeg blir en enslig vandrende kvinne langt fra sivilisasjonen, sårbar og utsatt. Men jeg har i alle fall et par regler jeg kan følge: Gå i en lang bue utenom barer i utkanten av byer og tettsteder, og ikke informere på sosiale medier hvor jeg er. 

Samme hvor mye jeg planlegger så ligger hele tiden disse usikkerhetsmomentene på lur. På en måte er jeg tilbake i middelalderens pilegrimsverden med denne usikkerheten og farer som truer. Det blir noe helt annet enn en vanlig pilegrimsvandring langs caminoen sammen med store skarer av andre pilegrimer. Jo da, det kan også være farer der, men dimensjonene er likevel ikke de samme. Selv om jeg gruer meg for det jeg skal møte så ønsker jeg å møte utfordringene slik de er. Det er slik jeg er, det er min spenning. 
It is much more easy to stay out of trouble than to get out of trouble.  

Noe av det mest spennende blir nettopp området helt inntil grensen til Mexico. Og dette stedet oppsøker jeg med en klar vilje, men likevel en viss frykt. Her er vi midt i det barskeste området med smugling av mennesker, våpen og narkotika.

De som skal gå denne ruten blir kjørt med bil i fem timer fra den nærmeste byen, Lordsburg, som jeg ankommer med tog.

Dette er for øvrig noe av livsgrunnlaget til de fattige menneskene i dette området, å yte service til oss som skal vandre. 
 
Bursdagsfest i ørkenen
27 april fyller jeg 51, og det skal feires! Alene med meg selv i ørkenen. Som festmat skal jeg poppe 40 maiskorn, og det blir stas! De er allerede i en liten boks de også! Og hvis du lurer på om det er noe symbolsk ved 40, så er svaret nei. Det var akkurat så mange jeg fikk plass til i boksen.

Og så har jeg kjøpt ekte astronaut-is, frysetørret is som jeg tilsetter vann og spiser når jeg skal ha min egen private bursdagsfest. 

Var det fjorårets lange Portugal-vandring som ga mersmak? 
Både ja og nei. Dette er en helt annen type vandring, og noe jeg har tenkt på i mange år. Jeg har en fascinasjon rundt indianerne og deres kultur, og nå kan jeg kanskje få oppleve den på nært hold.

Men hver vandring har vel en hensikt, eller en årsak. For meg ble det i alle fall slik at denne gamle drømmen så ut til å la seg realisere nettopp i år.
Det la seg til rette slik at jeg kan ta permisjon et halvt år, takket være smidighet og positiv innstilling fra ledelsen på min arbeidsplass i Bærum kommune. 

Men når det gjelder Portugal, så var det mitt eget pionerarbeid, og jeg er ikke ferdig med det landet. Der er mitt hjerte, og dit vil jeg tilbake. Jeg vil gjøre meg kjent med hele landet, jeg vil gå kort og langt, og jeg vil ta med meg mange pilegrimer som også vil oppleve dette fantastiske landet og dets historie. Dette er nesten som en misjon for meg – å bringe videre den portugisiske kulturen. 

Men nå er det USA!?
Ja, som sagt, dette er et ønske jeg har hatt lenge. Nå reiser jeg først til Texas, og blir der noen dager før jeg starter vandringen ved startstedet Crazy Cook helt inntil grensegjerdet mot Mexico hvor det står en merkesten.

Jeg vet ikke om det er andre som starter samtidig, men det er noen hundre som starter hvert år, og ikke alle kommer frem til Canada-grensen. Jeg har skikkelige kart og GPS, for merkingen er så som så. Søndag 7 oktober skal jeg være ferdig med turen og hjemme i Norge. 
Continental Divide Trail Coalition sitt bilde.


Geronimo and Eva, his youngest daughter
Blir dette en pilegrimsvandring?
Ja visst! I aller høyeste grad! Jeg tenker ofte på at vi hører til i en større sammenheng. En pilegrim behøver ikke vandre til et hellig sted, hun kan også oppsøke andre former for helligdommer som hun kan bli en del av. 

Jeg har lest mye om apachene og deres kultur, og nå skal jeg bevege meg inn i deres område. Vi er vant til å søke visum for å besøke andre land, men her er det en annen form for visum. Jeg vil ikke bare være en fysisk inntrenger, jeg ber om tillatelse til å tre inn i deres åndelige verden. Som en venn, en frende, en vandrer med en ærlig intensjon. Deres tid er sirkulær, ikke lineær som vår. Forfedrenes ånder lever videre og beskytter oss som krysser deres land.

Apachehøvdingen Geronimo og hans yngste datter Eva

Jeg har allerede tatt kontakt med dem, så nå får vi se. De forvalter en rekke viktige verdier som den hvite mann har mistet. Jeg vil vite mer om dette. Jeg opplever et slektskap til dem, jeg kjenner at deres kopling til jorden og naturen også er min. Mennesket og naturen er intimt knyttet sammen. Har vi mistet dette perspektivet? Kan vi finne det igjen? 

Du er jo litt tøff, da?
Nei, dette er snakk om noe helt annet. Alle jeg snakker med tror at jeg går denne lange vandringen er for å prestere noe, være den tøffe jenta. Men det vil jeg ikke være. Jeg kjenner meg mye mer ydmyk enn tøff. Det jeg nettopp fortalte er mye, mye viktigere for meg. Jeg ser forbi prestasjonene.

Jeg vil ikke bare besøke menneskene, naturen, kreftene, det åndelige. Jeg vil være en del av det hele, og tenker på dette som en åndelig pakt. Jeg er et lite vesen som ber om adgang til et stort fellesskap. Med mennesker, naturen og det guddommelige 

Kanskje jeg kan si at det mentale aspektet er beslektet med middelalderens pilegrimer? Det å oppsøke ukjente forhold, farer og uvisshet, men også det hellige - med et åpent og nysgjerrig sinn? 


Så den åndelige dimensjonen blir viktig?
Vi har vel alle behov for en åndelig dimensjon? Verden galopperer i vei, og vi prøver å henge på. På en måte er vi alle underveis mens vi er underveis. Vi kan ikke velge å ikke leve mens vi lever. 

Men i blant må vi prøve å stoppe opp og trekke pusten, tenke etter hva vi egentlig trenger. Og det er så mange gode verdier som tilbys. Der er jeg nå. Livet er hektisk, alt som skal gjøres, krav og forventninger. Jeg trenger noen lange linjer, noe som tar tid og får lov å ta tid.  

Og det er vel slik med mange andre også? Vi omgis av så mange tilbud, også på det åndelige plan, spirituelle drop-ins. Men det er ikke min greie. Dette er ikke en tur med tema «Grys selvrealisering», men å leve livet langsomt, nært og ekte. Jeg vil gjerne oppleve å kunne si at jeg er definert i min egen vandring.


Et eventyr ligger foran, et halvt år med nye spennende opplevelser hver dag. Jeg har sikkert alle lesere, alle medlemmer og venner med meg når jeg ønsker Gry alt godt på denne pilegrimsvandringen. Utfordringer, gleder og sikkert mange utfordringer. Men ingen uhell!

Og så, om et halvt års tid, vil vi også vende et blad i vår egen historie. Vi går inn i en ny tid i Pilegrimsfellesskapet St Jakob med Gry Folge som ny styreleder. Men det skal vi komme tilbake til. Mye skal skje før det!

ToBe



Continental Divide Trail - CDT
CDT er en av verdens lengste vandreveier. Den ble offisielt godkjent av den amerikanske kongressen i 1978, og er en av tre vandreveier, (National Scenic Trails) som inngår i det nasjonale Triple Crowns-konseptet. Disse veiene er anlagt med spesiell tanke på rekreasjon kombinert med harde utfordringer, og er blant annet brukt av US Army for at traumatiserte soldater skulle «walk off the war». Det var ikke uvanlig å regne med at de ville trenge et halvt år – eller mer, på denne vandringen tilbake til et normalt, sivilt liv. Dette tilbudet er eldre enn CDT, og startet opp kort tid etter annen verdenskrig.
 
CDT er ikke bare en av verdens mest spektakulære, men også en av de mest krevende vandreveien. Den går gjennom fem delstater og et bredt spekter av økosystemer, fra ørken i lavlandet til isbreer og spisse fjell i Rocky Mountains. Store deler av veien går i veiløst område, og vandrerne passerer også 2000 nasjonale minnesmerker.

Det er rundt 150 vandrere som gjennomfører hele vandringen hvert år, men mange tusen som benytter seg av deler av CDT for rekreasjon. Mange sykler, rir eller går på ski eller truger, og veien brukes av jegere og fiskere.
 
Hittil er rundt 80 % av CDT ferdig merket. De deler av veien som ikke er merket følger stort sett kjøreveier. 

Det er opprettet en støtteforening som arbeider med utbedringer, merking, overnatting osv, Continental Divide Trail Coalition. På deres nettside kan du lese mer om denne vandreveien. 

Du kan også hente frem kart over CDT 






Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues




Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.