Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
20. juni 2019


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
GPS-kart for pilegrimer
Pilegrimsblogger
Pilegrimsvandring i Italia







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela akkurat nå.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv


Nyhetsbrev fra Spania











ANNONSER

Ønske om vandrefølge på Via de Francesco


Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:













Pilegrimsopphold
27 april - 5 mai på




Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring





Synnøve Skåksrud:
Min tur nå!
Vandring fra Haslum til Roma 2017







Sommerinfo:

Lang sommerferie for nettsiden

Pilegrimskontoret er stengt i juli



Felles vandring i Portugal uke 41



Tilbake til nyhetsoversikten

_______________________________________________________________________


«Rykk frem til start»
21.12.2018 10:56
Vi er på adventsfest med pilegrimsvenner i vårt fellesskap. Over 40 er med, og alt er bare velstand og glede der vi er sammen i Centralkirken. Gry Folge er attraksjonen denne kvelden, med sin meget spesielle vandrehistorie

Hennes beretning om den lange vandringen på tvers av USA langs Continental Divide Trail vekker naturlig nok stor interesse i våre kretser.

Ikke bare er den lang og langvarig, den er også spektakulær av andre grunner; særdeles fysisk utfordrende, og mange farer og utfordringer helt på grensen til det ekstreme, og kanskje også over grensen. Gry gikk alene denne lange strekningen på 5000 km, men samtidig var hun ikke alene så lenge av gangen. Flere vandrere slo seg sammen, og fant at dette var viktig, ikke minst for sikkerhetens skyld. 


Her er et sammendrag av det hun selv fortalte denne kvelden. 


Rykk frem til start!
Utgangspunktet for vandringen var den lille byen Lordsburg langt syd i New Mexico. Dvs, herfra ble vi som skulle starte denne dagen kjørt helt frem til den meksikanske grensen, ca 130 km lenger syd. Jeg må innrømme at jeg var både spent og redd før start. Jeg sov knapt om natten, tankene på alt som kunne gå galt på denne lange vandringen surret rundt i hodet mitt. 

Vi var 10 som startet denne dagen. Nærmere et halvt år senere, etter ankomst til den kanadiske grensen, viste det seg at 6 av oss hadde fullført. Det «normale» er 40%. I år var det i alt ca 500 som startet på denne vandringen. Det er et relativt smalt tidsvindu for starten hvis man skal rekke frem før snø og kulde setter inn i Colorado-fjellene. 

På vandring
Jeg kjente en fantastisk glede over å være i gang, og nettopp det å være ute i ørkenen. Det var jo så vakkert! Varmt, og tørt, ja vel, men med et fantastisk dyre- og planteliv. Mange steder så det ut slik vi kjenner til fra western-filmer; store, åpne områder, fantastiske fjellformasjoner, brennende sol og ingen trær som gir skygge. Man blir hele tiden eksponert for været, med små muligheter for å beskytte seg.


Vi gikk forbi oppslag med «Please sign in» hvor vi altså ble anmodet om å skrive navnene våre som en kontroll på hvem som befant seg ute i ørkenen. Men selvsagt gikk vi på eget ansvar, hele veien!
 

Vi gikk 2,5 – 3 mil hver dag, og som alle pilegrimer vet består dagene av mat, vann, søvn, hvile og vandring. For meg var det mye som minnet om vandringen langs den østlige Portugal-ruten i fjor. Først og fremst at ikke noe er tilrettelagt, man er avhengig av sin egen planlegging og evne til å gjennomføre.

Heldigvis var det også gode hjelpere underveis som bruker av sine fridager på å sette ut vann, og de stiller også ofte opp med annen slags hjelp.

 

Samhold i vandringen
Vi kjente ikke hverandre fra før, men noen av oss skulle bli meget godt kjent etter hvert. Fellesskapet underveis har likhetspunkter med det mange opplever på caminovandringer, men det er likevel mye som er anderledes.

Alt er på en måte mye sterkere, vi var som en stor familie, hvis en av oss hadde et problem så var det hele gruppens problem. Vi hjalp hverandre med mat og vann, legemidler og utstyr, og vi hadde den reglen at det var tabu å kritisere dumheter og forglemmelser, eller snakke negativt om andre i gruppen. Regler som kanskje kan brukes også i andre sammenhenger?

Poenget var at alle skulle lykkes, og alle skulle få støtte i sitt prosjekt. Vi brukte dessuten bare kallenavn på hverandre, mitt navn var Lightfoot.  



Jakten på vann!


Det var alltid en jakt på vann. Man trenger jo flere liter hver dag på en vanlig vandring, og mye mer under ørkenvandring.Det er umulig å bære alt dette vannet, man må ta til seg av det som bys, f eks i vanntønner som er beregnet på kuer. Så fikk vi jage bort dyrene først så vi kunne slippe til. Jo, da, det smakte ikke akkurat friskt, og det gjorde det heller ikke av vann som vi en sjelden gang fant i små bekker.
Og hvis du lurer på om dette var farlig, så kan jeg opplyse at vi filtrerte vannet før vi drakk det.
Smaken ble ikke særlig bedre, men ulumskhetene forsvant – stort sett. 

Nye utfordringer
Etter 5-6 dager møtte vi de første trærne, og etter hvert ble det et annet landskap. Vi nærmet oss fjellene, men først var det mye skogsvandring. I motsetning til de fleste steder her hjemme ble ikke stiene ryddet for trær som hadde falt ned. Vi så tydelige spor etter angrep av barkbiller, og brukte mye krefter på å komme oss frem i landskapet, noe som var enkelt i ørkenen. 
 

Det var også nye utfordringer med dyrelivet i skog og fjell. Jeg hadde med matposer som var vaskebjørnsikre og bjørnesikre. Disse posene ble heist opp i trærne, og flere steder var det ferdig organiserte anordninger for å få til dette. Jeg møtte ikke vaskebjørn, men både grizzly og brunbjørn, faktisk flere ganger, men det ble ikke noe problem.

Jeg hadde vært redd for slanger, spesielt klapperslangene i ørkenen, men de holdt seg unna. Jeg var egentlig litt skuffet, i alle fall når jeg tenker på det nå i ettertid.

  
Etter noen dager i ørkenen med alt hva det fører med seg kjente jeg behov for å gre håret,. Det var to måneder siden siste hårvask, så det var litt av et prosjekt. Jeg fikk heldigvis hjelp, og det tok 1,5 time å få noenlunde skikk på lokkene.
 
Noen problemer underveis

Oppe i fjellene i Colorado falt jeg og skadet begge knærne. Det utviklet seg aldeles ikke i positiv retning, det så ut til at jeg hadde fått en blodforgiftning, så det var nødvendig å gjøre noe aktivt.

Jeg hadde med meg et velutstyrtt turapotek som blant annet inneholdt penicillin, og satte meg selv på en fem dagers kur hvor jeg faktisk gjorde ingen ting. Og det ble bra! Jeg kunne fortsette.

 
Nærmere slutten av vandringen, i Wyoming, ble jeg frastjålet en boks med utstyr som jeg hadde satt til oppbevaring på et motell. Heldigvis var det lokale politiet velvillig og effektivt, så jeg fikk sakene tilbake ganske raskt. Men det satte en liten støkk i meg, det er ikke bare ute i naturen vi er utsatt for farer. Og når vi snakker om det: i løpet av drøye fem måneder ute i felten møtte jeg ingen skumle menn, noe jeg egentlig hadde fryktet. 

Som en naturlig del av naturen     
Etter hvert kjente jeg meg som en del av naturen. Det starter som en fremmed, en observatør, og så glir jeg inn i naturen som en naturlig del. Lukter og lyder, det er en del av meg selv. Jeg satte også stadig større pris på å komme frem til et sted med fred når dagen var slutt. Det vil si at overnatting i telt eller bare under åpen himmel ble det mest naturlige. Ikke noe mas fra andre mennesker, trafikk osv, bare jeg og eventuelt dem jeg gikk sammen med. 

Jeg kjente at dette ble mer og mer fantastisk! 

Jeg hadde også hatt noen tanker om å oppholde meg en tid sammen med apacheindianerne, men dette fungerte ikke helt som jeg hadde tenkt. Indianerne er jo for lengst henvist til egne reservater, og jeg kjente en stor sorg over å se hvordan disse en gang så stolte  menneskene nå var blitt helt degenerert, og jeg opplevde at det var vanskelig å få sosial kontakt med dem. 

Tilbake til hverdagen
Det var rart, og faktisk litt vanskelig, å komme tilbake til hverdagen. Perspektivet var endret, det var så lett å se på de daglige gjøremålene som ganske meningsløse. Jeg kjente på hele kroppen og sinnet at det var egentlig her jeg ville være, ute i naturen på vei til et pilegrimsmål langt der fremme. Vi har vel alle lett for å identifisere oss med den jobben vi har, og alt det daglige, men nå hadde jeg fått en smak på noe annet, og jeg kjente at det er dette som er selve livet! 

- og så gjorde jeg det! 
Men jeg vil også gjerne få sagt at her er det ikke snakk om at noen ting er av større eller mindre verdi. Dette var ingen enorm prestasjon fra en superkvinne, men noe jeg hadde lyst til å gjennomføre.

Og så gjorde jeg det, og nettopp der ligger vel utfordringen for oss alle. Det er ikke snakk om korte eller lange vandringer, alt er ok hvis det er det du har bestemt deg for. 

Og hvis du spør meg om jeg har ønsker om flere vandringer i USA, så er svaret JA! Jeg har lyst til å gå Idaho på langs, en kort tur på «bare» 150 mil. Kanskje til neste år, vi få se hva det blir til. 
-------

Eivind Luthen takket varmt for Grys meget engasjerende foredrag, og mente bestemt at hun hadde tilført en ny dimensjon til langvandringens magi. 

Gry hadde tatt med sin vandresekk med det innholdet som hun hadde under vandring i fjellområdene.
Her var det ikke snakk om en lettvekt-sekk på 6-8 kg, men vi fikk heller ikke vite hva sekken veide. Og det er innlysende at vekten endret seg avhengig av hva hun måtte bære med seg av vann og mat. Men hver eneste detalj var nøye uttenkt på forhånd, også med hensyn til vekt. Blant annet hadde hun en lettvekt-sovepose som er beregnet for ned til –12 grader, og et superlett telt.

Maten er selvsagt en sak for seg. Hun viste oss en typisk dagsrasjon, og det er ikke akkurat hva vi ville anbefale for en sofagris. Her er det snakk om kalorier i mengder, behovet var ca 6000 kcal i døgnet, og det var ikke alltid så enkelt å skaffe.

Det gikk veldig mye i sjokolade og energiblokker med havre, sukker osv. På bildet ser vi en typisk dagsrasjon, med en enkel frokost øverst, så var det mellommåltid før lunsjen med tunfisksalat og salamipølse. Deretter nye påfyll med søtsaker og nøtter før middagen som kunne bestå av turpakke med en kjøttrett sammen med ris, ost og noe mere søtt.
 

Referert av ToBe  
 


Continental Divide Trail - CDT
CDT er en av verdens lengste vandreveier. Den ble offisielt godkjent av den amerikanske kongressen i 1978, og er en av tre vandreveier, (National Scenic Trails) som inngår i det nasjonale Triple Crowns-konseptet. Disse veiene er anlagt med spesiell tanke på rekreasjon kombinert med harde utfordringer, og er blant annet brukt av US Army for at traumatiserte soldater skulle «walk off the war». Det var ikke uvanlig å regne med at de ville trenge et halvt år – eller mer, på denne vandringen tilbake til et normalt, sivilt liv. Dette tilbudet er eldre enn CDT, og startet opp kort tid etter annen verdenskrig. 

CDT er ikke bare en av verdens mest spektakulære, men også en av de mest krevende vandreveien. Den går gjennom fem delstater og et bredt spekter av økosystemer, fra ørken i lavlandet til isbreer og spisse fjell i Rocky Mountains.

Store deler av veien går i veiløst område, og vandrerne passerer også 2000 nasjonale minnesmerker.

Hele vandringsveien er på rundt 5000 km, og deler av vandringen i Colorado-fjellene er på over 4000 meters høyde. Høyeste punktet er Gray's Peak på 4352 m.   


Det er et begrenset antall vandrere som gjennomfører hele vandringen hvert år, men mange tusen som benytter seg av deler av CDT for rekreasjon. Mange sykler, rir eller går på ski eller truger, og veien brukes av jegere og fiskere.

Du kan også hente frem kart over CDT
 


Ellers hadde vi en flott kveld i Centralkirken
Spleiselaget fungerte utmerket, og det var mye deilig mat å kose seg med. Praten gikk livlig, det var mange som hadde opplevd mye som de ville fortelle om til andre ved bordene. Vi har vært i disse lokalene tidligere, men dette var første adventsfesten her. Og det blir nok ikke den siste! 
 







Pilegrimskontorets
åpningstid:

mandag-torsdag
kl 11-15 -
eller etter avtale


Husk!
Pilegrimspass
til vandringen


 


Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues




Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.