Pilegrimsbok uten pilegrimer

I de senere år prøver man å skape interesse for kystpilegimsleia. Det har jeg stor sans for. Norskekysten slår det meste hva angår natur, historie og kultur. I store deler av mitt liv har jeg skrevet om kystkulturen, og jeg har seilt norskekysten med små og store seilførende båter. I 1986 var jeg mannskap på S/Y Belåna fra Oslo til Hitra.

Resultatet var «I pilegrimenes fotspor» (Cappelen 1992) som også inkluderte et kapittel om Kysten. Men nå skal det handle om en ny bok; Kystpilegrimsleia – sjøveien til Nidaros av Rune Nylund Larsen som har gitt den ut på eget forlag i Risør. Den er rykende fersk her den ligger på mitt skrivebord, jeg kjenner knitringen i arkene og lukten av trykksverte på nyskåret papir.

Forfatteren har tatt for seg deler av kysten, fra Egersund til Trondheim. Begynnelsen av reisen foregår landveis – frem til Stavanger. Herfra går ferden videre med båt. To ganger har han reist langs leden, andre gangen benyttet han bil. Innledningsvis sies det noen få ord om middelalderens pilegrimsseilaser. Forfatteren tar oss med fra kirke til kirke, fra havn til havn. Her er også noe om de gamle gårdene, nedlagte fyrstasjoner og det store øyriket. Forfatteren har med litt om sagaens konger og den eldste kristningshistorien. Reisen inkluderer klosterruiner og museumsbesøk, spisesteder og handelsteder. Vi får noen små glimt fra åpningstoktet av kystpilegrimsleia i 2018.

Noen få sider av boken har religiøst tilsnitt og er viet selve pilegrimen. Et par av kapitlene er forfattet av andre, arkeolog Alf Tore Hommedal og pilegrimsprest Einar Vegge. Men først og fremst er dette en billedbok som viser frem mye av det vakre og fine i landet vårt. Det er åpenbart at forfatteren er glad i kyst-Norge. Det er lett å forstå.

Men la meg plukke litt kritisk, i all vennlighet. Den eneste middelalderkilden som nevner pilegrimenes seilas, er Adam av Bremen (ca. 1070). Han er ute i et ideologisk ærend og er neppe troverdig. Å bruke han som sannhetsvitne er å koke suppe på en spiker som er det nesten ikke er noe igjen av. Å påstå at de fleste pilegrimer kom sjøveien tror jeg ikke noe på. Det kom få utenlandske pilegrimer til det fjerne og ukjente Norge, hvorfor skulle de hit? Det fantes store og små pilegrimsmål i hvert eneste europeiske land. Og Norge hadde man knapt hørt om. Heller ikke var det mange av våre forfedre som dro til Trondheim, det fantes jo nok av hellige steder ellers i landet. Det er litt synd at forfatteren ikke tar med seg det som vesle som finnes av arkeologiske pilegrimsfunn i Bergen og på Selja.

Pilegrimsapostelen Jakob hadde også fortjent å få en plass i boken, særlig fordi han kom sjøveien til det som ble hans endelige mål; Santiago de Compostela. At boken så og si er uten pilegrimsreferanser understreker det jeg sier.

Helsides bilde av pilegrimen på side 207, derimot er nydelig, at hovedkapitlet åpner med en seilskute som går for motor er litt morsomt.

Sluttkapitlet av pilegrimsprest Einar Vegge er definitivt det beste i boken, her blir mye satt i perspektiv, omsider.

Fotomaterialet er stort og flott, men her kun sol, sommer, flat sjø og mennesketomme landskaper. Hvor er livet i sjøen? Båtene ligger stor sett fortøyd eller på land. Til og med Nidarosdomen møter oss med stengte dører og et tomt Vestfrontrom! Her er ikke engang bilder fra forfatterens egen seilas! Og hvorfor alle disse tomme interiørbildene? Hvor er menneskene? Ikke forstår jeg hvorfor de de kongelige er avbildet.

Dette til tross, så skal Rune Nylund Larsen ha honnør for bokverket. Han hører til dem som har tatt på seg alt arbeidet med å lage en slik bok, og det er sjeldent.

For det er ikke forskerne, ikke kirken, heller ikke kjendisforfatterne som har vært nyskjerrige på pilegrimsfenomenet. Det er snarere hvermannsen, idealistene, og de nysgjerrige som har tatt beina fatt og som har forfattet de første guidebøkene.

Pilegrimsfelleskapet St Jakob har forøvrig vært sentral i det nasjonale arbeidet, medlemmene har seilt ruten i flere sesonger med hardangerjakta Mathilde. Foreningen har også laget et eget pilegrimspass for kystruta, og kystpilegrimsleia har vært mye fremmet i medlemsbladet Pilegrimen.

At en privatperson gir ut et så omfattende og kostbart verk som «Kystpilegrimsleia, Sjøveien til Nidaros», er gledelig. Jeg tror den kan få mange opp av sofaen, kanskje saler de opp apostlenes hester, kanskje tar de sykkelen fatt (den elektriske), bilen eller båten. Uansett vil det bli en fin reise. Det handler veldig mye om å reise med åpent blikk, prøve å sette pilegrimen inn i sitt eget perspektiv.

Jeg håper uansett at denne boken blir tatt godt i mot av leserne, og jeg kan gjerne bidra med noen rettelser/tilføyelser i 2. opplag. Kanskje kan man også beskrive hele kystleden mellom Oslo og Grense-Jakobs elv?

Anmeldt av Eivind Luthen.

Kystpilegrimsleia- sjøveien til Nidaros
Rune Nylund Larsen
300 sider
Pris kr 449.
Forlag Galleri Nylund Larsen, Strandgt 1
4950 Risør