I mange år hadde Mette Nygård og jeg hyggelige samtaler i kafeen på Det norske teatret. Hun spanderte smørbrød og kaffe. Vi delte mange interesser, men det ble mye pilegrimsprat, naturligvis. Hun var nokså opptatt av denne tematikken. Så mye at hun ga ut en bok om emnet i 1993 – «og vegjine falle så vide – om gamle og nye pilegrimsmål», som fikk gode anmeldelser. Hun dvelte blant annet ved Aasmund Olavsson Vinjes kjente verk «Ferdaminni» som hadde mange elementer av å være en pilegrimsberetning.
På den tiden var det det ikke mange i landet som hadde noen dypere forståelse for pilegrimsfenomenet, men det hadde Mette Nygård og hennes trosfrende pater Olav Müller – som jeg også kjente godt. Begge var de gode støttespillere og hadde innsiktsfulle perspektiver om pilegrimssaken i Norge.
Mette Nygård var en allsidig dame, slagferdig og full av humor. Hun var selvironisk når det gjaldt egen person, og mildt overbærende både med den katolske kirke og oss andre. Raus var hun som få, og overlot restopplaget av pilegrimsbøkene til Pilegrimsfelleskapet St Jakob. Det skaffet den fattige foreningen viktige inntekter.
Mette kunne spøke om mye, men det var også et alvor bak den avvæpnende humoren. Mette Nygård var ferdig medisiner i 1960, men avbrøt turnustjenesten for å gå i kloster. Hun tilbrakte syv år hos en nonneorden som drev sykehus i Irland og i Spania, senere studerte hun teologi i Roma. En munter beretning om disse årene kan man lese om i den selvbiografiske boken «For et nonneliv», som ble begynnelsen på et interessant forfatterskap. Hun forlot klosterlivet og tok opp legegjerningen i Norge. Mette Nygård ble spesialist i psykiatri. Dette faget drev hun på med i 30 år, men var likevel ikke glad i psykiatrien. Men hun likte pasientene. Perioden hun trivdes best, var da hun jobbet med flyktninger som hadde rømt fra krig, tortur og forfølgelser. Mange slet med posttraumatisk stress.
Uten å gi avkall på sitt spesialområde innen psykiatri fokuserte hun mer og mer på emner innen filosofi og kristen spiritualitet. Foruten selvbiografien, ga hun ut to romaner og to essaysamlinger, redigerte antologier over Jobs bok, Edith Stein og skrev en mengde artikler om litterære, psykologiske og teologiske emner – blant annet om Teresa av Avila og vår egen tids trappist-munk og forfatter Thomas Merton. Mest av alt likte hun å være oversetter – «en yndlingsbeskjeftigelse!», pleide hun å si. Den nederlandske kulturhistorikeren Johan Huizingas klassiske verk om senmiddelalderen, «Middelalderens høst», høstet mange lovord.
I 2018 disputerte hun som eldste doktorand for den filosofiske doktorgrad ved Det teologiske Fakultet, UiO, med en avhandling om Den katolske kirkes forhold til jødene. Den kommer ut som bok i disse dager med tittelen «Vendepunktet – Den katolske kirkes forhold til jødene før og etter Det annet Vatikankonsil».
Kjære Mette, takk for alle gode stunder; på kafeen, hjemme hos deg eller på Pilegrimskontoret. Vi vil ta vare på det du sto for og ha det med oss videre i vårt pilegrimsarbeide. Eivind Luthen