På sporet av den middelalderske Olavskirken i Lier

Søndag 13 desember vandret noen venner og jeg pilegrimsruten gjennom Lier. Vi startet i Larvik for en tid tilbake, og går etappevis, en gang i uka. Målet er Trondheim.

Lierbygda byr på en egen atmosfære så sent på året. De brede jordene ligger som et mørkt hav, trærne er bladløse, naturen fremstår naken, de fjerne fjellpartiene er farget hvitt, stiene er uten folk – boligene vi passerer morgentimene er uten folk- tilsynelatende – vi vandrer i et sjelefullt landskap. Det oppleves meditativt.

Jeg var med å merke pilegrimsruten på begynnelsen av 1990- årene. Det er rart å se at enkelte av de opprinnelige treskiltene har fått stå i fred. Noen gule piler er også synlige, de ble malt på stolper og trær før skiltene kom på plass. Foran meg på stien aner jeg profilen av Frogner kirke, mens det ruvende Sikhtemplet nede i dalbunnen er lettere å få øye på.

Frogner kirke er stengt naturligvis. Jeg titter inn, og får syn på den vesle Hallvardsfiguren i våpenhuset. Det var jeg som skaffet denne til kirken, mens menighetsrådet tok regningen. Den gang fantes det ingen skulptur av bygdas store sønn i Lier – Oslo hadde «annektert» ham, ble jeg fortalt. «Ta han tilbake», sa jeg. Som sagt, så gjort.

Skulpturen er en mindre kopi av den originale som befinner seg i Botne kirke. Omsider når vi Husebygårdene. Den steinsatte stien ned til møllesteinen og helligkilden er dekket av brunt løv. Det ligger en stemning av noe evig og uforanderlig over gravhaugene. Det gjør godt å oppleve slikt i en tid preget av travelhet og store fysiske endringer i landskapet. På mange måter lever minnet om St. Hallvard i skyggen av Hellig Olav. Det er litt synd mye fordi Hallvards gode gjerninger appellerer mer til vår tid enn den krigerske rikskongen. Desto bedre var søndagens møte med Amund Huseby og Rommet i Husebyhaugen med sin pedagogiske fremstilling av St. Hallvard og middelalderhistorien.

Amund Huseby har drevet Huseby gård siden 1890 og han hadde mye å fortelle om driften. Men jeg ble ekstra nyskjerrig da han fortalte om steinmuren i kjelleren på våningshuset. Ole Rikard Høisæther som nettopp har gitt ut en bok om St Hallvard, mente at denne muren stammer fra Olavskirken. Den forsvant nærmest ut av historien på 1600-tallet. Jeg fikk lov til å inspisere kjelleren og konstanterte at det dreide seg om solide meter- høye murkonstruksjoner og at de lå i øst-vest retning, slik kirker skal gjøre. Om disse murene virkelig stammer fra middelalderkirken er ikke jeg faglig kompetent til å avgjøre, i så fall er det snakk om en sensasjon.

Ingen av de kildene jeg har gransket gir noe pekepinn på hva som skjedde med den gamle kirken. Uansett hører det med å si at slikt gjenbruk er vanlig. Gamle helligsteder omformes ofte når nye makter overtar. Noen ganger blir de gamle gravhaugene ødelagt, innholdet skjendes. Nye makthavere etablerer nye helligdommer i nærheten. Maktsenteret flyttes. Vi har mange eksempler på det i overgangen vikingtid til kristen tid, eller i overgangen fra katolsk tid til reformasjon. Med reformasjonen glir kirkestedet Huseby inn i glemselen og erstattes av Frogner. Den ruvende prestegården øverst i bygda sier sitt, her er det snakk om mektige menn som tar sin plass, bygdas nye høvdinger kan man gjerne si.

Nå gjenstår det å finne ut hvorvidt kjellermurene på Huseby virkelig stammer fra Olavskirken. I så fall vil det være med å gi Huseby en enda viktigere status i Lierbygdas kulturmiljø.

Eivind Luthen.