Dette relieffet fra Borre kirke fra 1400-tallet viser en gruppe pilegrimer som reiser mot Det hellige land, dels til fots og dels til hest, gjennom et stilisert landskap med åser. Relieffet ble i senere tid rammet inn som en minnetavle. Figurene og landskapet er skåret ut i dypt relieff fra to halvdeler av én eikestamme. Disse er solid festet sammen på baksiden med lange jernnagler som er kjørt gjennom loddrette helblokker på hver side av skillet. Treskjæreren, som muligens holdt til i Rhinland i dagens Tyskland, har skapt et ut- trykk fylt av bevegelse og glede. Her er en rekke ulike mennesker både fra de folkelige lag og fra adelskapet. De bærer ulike ansiktsuttrykk, var kledd for reisen med lag på lag med klesplagg, og vandret sammen med livlige flokker beitende dyr og hester, musikk- instrumenter, reiseutstyr og matvarer som de skal tilberede måltider av. Figurene peker mot høyre og er omringet av steinknauser og elleve stiliserte trær.

Mennesker, dyr og landskap er stablet oppå hverandre, noe som skaper en illusjon av dybde. Relieffet viser hva pilegrimene gjorde gjennom hele middelalderen når de valfartet til Borre kirke. Her ved steinkirken fra 1100-tallet, viet til St. Olav og St. Nikolas, stanset de opp på sin ferd fra Sørlandet til Nidaros for å hvile og be – og for å gi gaver ved Borres hellige kors.

Men hva betød det å være pilegrim? I middelalderen var det ikke nødvendig å reise langt for å komme til nærmeste valfartssted. Pilegrimsferden kunne være en dagstur til en hellig brønn eller en kirke i nærområdet hvor et helgenbilde var kjent for å ha stor makt som formidler av de troendes bønner. Val- fartsreiser kunne også være av den mer krevende ty- pen som kunne ta uker eller måneder. I likhet med det som er vist i relieffet fra Borre, kunne det skje til fots eller til hest til en av de store pilegrimsstedene i den kristne verden: Nidaros, Roma, Santiago de Compos- tela eller det største av alle valfartsmål, Jerusalem og Det hellige land. Der besøkte pilegrimene steder som var kjent for mirakler eller hvor helgener hadde lidd martyrdøden. De samlet små minner fra reisen, og noen av disse ble relikvier som utgjorde en fysisk forbindelse eller nærhet med helgenene under bønn og kontemplasjon.

I middelalderen handlet pilegrimsferder først og fremst om å besøke steder der helgener hadde levd eller lidd martyrdøden, og hvor levningene deres var samlet i helgenskrin. Fordi helgenene holdt til både i himmelen og på jorden (i skrinene der levningene ble oppbevart), kunne de fungere som mellomledd mellom mennesker og Gud. Uansett hvor de befant seg, kunne de troende påkalle helgenene. Her spilte helgenfigurer en viktig rolle i vanskelige tider, som i forbindelse med sykdom eller ugunstige værforhold som kunne påvirke fisket og avlingen. Mange trodde imidlertid at helgenenes tilstedeværelse var sær- lig sterk ved helligdommene med deres levninger, og dette ble dermed valfartssteder. Pilegrimene valfartet til kirker med helgenskrin for å be om mirakler, for å takke for hjelp de hadde fått, eller for å gjøre bot for sine synder.

Nåværende utseende

Nærmere undersøkelse og avbildning, spesielt i lyskilder som ikke er synlige for det blotte øye, har avslørt at strukturen til relieffet fra Borre er i utmerket stand, nesten uten sprekker eller tap av utskårne elementer. De opprinnelige fargelagene og forgyllin- gene ble sannsynligvis ødelagt og/eller tapt innen begynnelsen av 1600-tallet, trolig før 1635, da minnetavlen ble laget og dedisert til Fredrick Fredrick- søn: «Faar Vel Werden med all din Pral, thi Himmerig er nu bleffuen min sal, fredrick fredricksøn, 1635». Det nyere overmalingen dekket til gullområder og gjennom- skinnelig lasur med glansløse blandingsfarger som er ytterligere dempet gjennom et enda nyere lag med bivoks som skulle feste løsnet maling.

Det er ting som tyder på at relieffet ble bevart og tilpasset aktivitetene i kirken som ble aktivt brukt – selv om den etter reformasjonen i teorien ikke lenger kunne ta imot pilegrimer. Menigheten skulle heller ikke kunne videreføre sitt forhold til sine foretrukne helgener. Etter 1536 forsvant pilegrimsferdens transformative opplevelse fra kirkens offisielle liturgi, men relieffet ble tydeligvis vurdert som verdifullt nok til å rettferdiggjøre en omtolkning av hva det sto for. Inntil gjenstanden ble innlemmet i Oldsaksamlingen i 1872, forble motivet med pilegrimsleden – stående alene i en neoklassisk innramming – en sterk påminnelse for lokalbefolkningen om et kristent rituale med direkte tilknytning til Borre kirkes rike og fargerike historie.

Noëlle L.W. Streeton Lena Liepe