Friluftsliv er en pandemi-vennlig aktivitet, og helsemyndighetene anbefaler å gå turer, gjerne i lokalmiljøet. Uteliv er godt for både kropp og hode. I naturen stresser vi ned og bekymrer oss mindre. Men unngå kollektivtransport, bruk sykkel eller beina. Du trenger ikke gå alene – gå gjerne på tur med familien din eller en venn. Ta med mat og drikke.

Bruk fantasien og utforsk nye turmuligheter der ikke alle andre går. Desto større grunn til å utforske pilegrimsveien gjennom Vestfold. Her er knapt folk, og ruten som er ca. 130 km lang, er i det store og hele lett å finne. Pilegrimsruten er merket fra Larvik til Viken (Buskerud grense) nær Sande.

Jeg har vandret ruten etappevis mange ganger, om våren, på sommeren og høsten. Noen ganger går jeg sørover, andre ganger nordover. Ofte er jeg ute hele dagen, av og til nøyer jeg meg med et noen timers tur.

Pilegrimsveien byr på ulike etapper, man velger selv hvilke. Noen dager går jeg alene, andre ganger er jeg sammen med venner. Pilegrimsruten ligger nær offentlig kommunikasjon, men i disse koronatider organiseres turen ved hjelp av privatbiler. Pilegrimsveien oppleves forskjellig hver gang, mye fordi naturen er skiftende. Ofte oppdager man saker og ting man ikke så sist man ruslet forbi. Vandringen byr på et uopphørlig sceneskifte, sol og regn, vind og stillhet. Ruta byr først og fremst på naturopplevelser som skifter fra uke til uke.

Våren er i anmarsj, og stiene i ferd med å bli tørre og fine. De første vårblomstene er allerede kommet, fargerike krokus og solgule hestehov, det samme gjelder enkelte trekkfugler som vipa og sanglerka. På plass er også jordhumlene, de summer i hagene, rundt jorder og i skogen. Det dufter godt fra fuktig skogbunn.

Dagene går fort. Plutselig er vi kommet til juni. Da er blomsterenga full av summende insekter og mange slags gras og fargerike urter. I juli har enga skiftet farge og karakter. Rød jonsokblom, engtjæreblom og rødkløver som i juni ga enga et rødt preg, er nå avblomstret. I stedet har enga blitt gul og hvit og full av blomstrende soleier, svever og prestekrager. Nye insekter og sommerfugler har også dukket opp.

Om kvelden tasser rådyrene i skogkanten, ekorn hopper fra tre til tre. Skogsdua suser forbi tretoppene. sensommeren høster jeg bær og sopp, om høsten plukker jeg nedfallsfrukt.

Pilegrimsruten byr på rike kulturopplevelser, middelalderkirkene ligger som perler på en snor. Her og der finnes det store gravhauger, steinsettinger og helleristninger og en og annen helligkilde som f. eks. Kjellolla.

Fra Frodeåsen er det flott utsikt mot byen. På Slottsfjellet ligger Mikaelskirkeruinen, en gang strømmet pilegrimene til dette hellige stedet. Det gjorde de også til rundkirka. Den var et symbol på Jerusalem, middelalderens mest ettertraktede pilegrimsmål. På veien ned fra Slottsfjellet passeres en bronseskulptur av en kvinnelig pilegrim, et unikt kunstverk i sitt slag.

På Nøtterøy frister Prestrud gård Landcafe med hjemmebakte kaker. Ved kirka er det satt opp med flott merkestein som viser mot Nidaros og Santiago de Compostela. Mor, far og søster ligger begravd like ved. Det er en fin anledning til stanse ved gravene, minnes sine kjære, kjenne på savnet.

På Veierland er kulturlandskapet preget av steingjerder. Det henger en slags evighet rundt disse gjerdene, en stille ro, noe uforanderlig. Det kjennes godt at alt ikke forandrer seg hele tiden, slik som vi ser i byene og i våre egne liv. Jeg rusler alltid innom kirkegården på Veierland, stanser ved gravene til Bjørneboe og Brynildsen. Bøkene deres har jeg lest, min favorittbok var lenge “En russisk pilegrimsvei” som Brynildsen fikk utgitt da han arbeidet i Dreyer forlag.

Hver gang jeg er ute oppdager jeg noe nytt, ved en liten sti på øya hadde noen diskrè festet en liten Pieta til fjellveggen, en metallkopi av den som Michelangelo laget. Sikkert for å minnes en kjær avdød, tenker jeg.

Hele dagen går med til å bruke apostlenes hester, bakke opp og bakke ned. Vestfold er mer kupert enn mange er klar over. Her er mørke skogspartier med tett gran, andre steder dominerer løvtrærne. Ofte kjennes et stille sus gjennom skogslandsskapet, ombord i M/F Jutøya – derimot – er den friske sjølufta som gleder.

I timer kan jeg gå uten å drikke, jeg vil kjenne på tørsten, og belønne meg selv med friskt, kaldt bekkevann. En sjelden gang tar jeg av meg skoa, går barbeint på mykt dekke slik jeg pleide i barndommens Middelborg.

Stien tar deg over bekker og forbi mørke tjern. Av og til følger sporet nær strandkanten, andre ganger forbi gule åkerlapper, eller opp utsiktspunkter der du nesten kan skimte Danmark.

Å bruke beina gjør godt for kropp og sjel. Maten smaker bedre og nattesøvnen blir dyp og god. Stølheten forsvinner raskt, noen gram fett blir man også kvitt. Å vandre i pilegrimens tegn er en subjektiv opplevelse. Jeg hører til dem som gjerne gransker en maurtue, jeg stopper alltid ved en strand, studerer en falleferdig løe, går alltid innom en fiskebutikk.

Man bør ikke ha dårlig tid. Det handler om å komme avsted tidlig om morgenen, nyte dagen, være tilstede her og nå, i øyeblikket. Mobilen er slått av – nå er jeg i naturens dype rom.

Jeg gjengir noen ord av Søren Kierkegaard: “Bare i bevegelsen er sunnheten og helsen og finne. Nekter noen for att bevegelsen er til: Så gjør jeg som Diogenes, da går jeg. Nekter noen for at sunnheten er i bevegelsen, da går jeg fra alle sykelige innvendinger. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.”

Yr.no truer av og til med regn og sur blåst, jeg legger avsted likevel. Har aldri angret på det. Det er vanlig at været blir bedre enn det som er varslet.

Av og til er stien dårlig merket ved veikryss, men man finner frem. Det handler om å være en smule våken. Noen etapper byr på asfalt og omvei, men har du kart finner du lett gode rutealternativer. Det er egentlig ikke mulig å gå seg særlig vill i dette landskapet. Informasjon finner du på Facebook; «Tunsbergledens venner» og her på Pilegrim.no.

Send gjerne epost til Pilegrim@pilegrim.no.

Buen camino – god vandring!
Eivind Luthen