En flyktig frihet – veien til Santiago de Compostela

En flyktig frihet – veien til Santiago de Compostela
Flamme forlag.

Joanna Rzadkowska (f 1986) er psykolog, skribent og oversetter. Første gangen hun vandret pilgrimsruta til Santiago gikk Joanna fra å være katolikk til å bli ateist. Nå har hun gått ruta igjen. Det er likevel overraskelser i vente. De daglige milene gir henne tid til å resonnere, diskutere med seg selv så vel som med andre, strekke tankerekker ut i fred og ro. Joanna reiser spørsmål som: Hvem er den moderne pilegrimen? Hun undersøker premissene for sin egen tro.

Hvorfor legge ut på en pilegrimsreise i vår tid? Underveis prøver Joanna å forsone seg med sine egne utilstrekkeligheter, sine indre demoner. Hun tror ikke lenger på et liv etter døden, og har ikke hatt noen tilbakefall siden hun kom hjem fra vandringen. Hennes lengsler er erstattet av estetiske opplevelser. Hun kaller seg ateist, men åpner for at det finnes en Gud. Hun synes det er helt greit at folk har en tro.

Rzadkowska foretar også en litterær indre reiser når hun går på caminoen, for parallelt med reisen leser hun Augustins Bekjennelser og Dantes Den guddommelige komedie. Her finner hun refleksjoner som nyanserer den eksistensielle vandringen og som gir større historisk dybde enn det hun selv kan bidra med.

Joanna vil leve saktere, folk stresser sine liv, lever med en hastighet av hundre kilometer i timen, som pilegrim senkes farten ned til fire kilometer. Hun har en del tanker om det moderne konkurransejaget som truer med å omgjøre noe så enkelt som å vandre til noe som skal optimaliseres, effektiviseres, at også pilegrimsvandring kan styres av avanserte apper.

Vandringen skaper helhet
Samfunnet legger veldig til rette for at mennesket fragmenteres. Å legge ut på en lengre pilegrimsreise gjør at alle fragmentene får tid til å komme sammen. Man trenger ikke å ha et stort spørsmål som forlanger svar. Men kanskje ser man sitt eget liv litt mer i sammenheng når man får tid til å tenke seg litt om. Kanskje lar man være å ta valg bare fordi de ligger i samfunnets forventninger, men finner en vei man selv faktisk står for, sier Joanna Rzadkowska.

En av de fine partiene i boken er dem der hun ankommer de samme stedene som sist og husker hva som skjedde den gang og tenker på hvor hun er i landskapet nå. Stedet hun kommer til betraktes gjennom minnets og livsløpets perspektiv, men forankres i omgivelsene. Hvem har jeg blitt siden den gang? Har livet utviklet seg til det bedre eller sliter jeg med de samme problemene? Joannas langsomme reise gjennom det spanske landskapet samsvarer med rytmen i pilegrimens tankebaner, for her er det ingenting som tas for gitt.

Rzadkowska lar tankene spinne i mange retninger, hennes bok er både en selvransakelse og en reiseskildring. Hun er sjelden skråsikker, har mer sans for det tvetydige. Hun starter usikker, og ender samme sted. Troen, som hun mistet forrige gang hun gikk caminoen, kommer ikke tilbake, men hun har fått mer respekt for mennesker som strekker seg mot noe som troende og hva det er uttrykk for.

Joanna Rzadkowska sliter med blemmer og såre føtter. Men vil likevel bære sin egen ryggsekk, ikke transportere den med varebil som enkelte gjør. Joanna vil lære å leve med de få tingene hun trenger, hun vil helst leve enkelt, eie så lite som mulig. Hun er glad i caminoen, mye fordi den har en god infrastruktur, den er lett å gå, det er nok av enkle herberger. Caminoen er for folk flest, de går for å ta en pause fra det hektiske samfunnet, vekk fra kjas og mas. Minst halvparten er der av grunner som ikke er religiøse.

Rzadkowska har gitt sine lesere en vakker og sannferdig reiseskildring – en fortelling uten forfengelighet, men med humor, god observasjonsevne og deilig ironi. Katolikken som ble ateist er klar for å konkludere når hun nærmer seg målet, og halvgarderer med «Jeg tror ikke på Gud, men jeg tror på mennesket som tror på Gud», men husk at dette er underveis. Og det er ingen grunn for leseren til ikke å tenke videre på slike spørsmål, på sin egen måte og med sine egne referanserammer

E.L.