Artikkel: Camino Mozárabe

Den starter i byen Almería, nede på sydkysten, ikke langt sydøst for Granada, og går nordover i vestlig retning gjennom byene Granada og Cordoba før den når Via de la Plata og slutter seg til denne i byen Mérida etter en vandring på 642 km.

Pilegrimsveien går gjennom vekslende terreng, og flere av vandredagene kan være ganske lange, med få eller ingen etterforsyningsmuligheter underveis. All mat og drikke må derfor på disse etappene bringes med, og siden vi er i et av Spanias varmeste områder er behovet for drikke ganske stort. Det delvis kuperte landskapet gjør at nødvendigheten av næring er større enn på flere av de mere kjølige rutene lenger nord, som dessuten har flere steder å kjøpe forfriskninger på. Premien, eller bonusen, på denne ofte ganske ensomme ruten, er det fantastiske naturlandskapet og de imponerende kulturbyene man får oppleve.

Her får man virkelig leve seg inn i Andalucías flere tusenårige historie. Alle de større byene har glimrende museer som gir ypperlig informasjon om fortiden. Dette med museumsdrift er noe som Spania gjennomfører på en imponerende måte, og det i hele landet. Jeg vil si det så sterkt at uansett hvilken by du kommer til så finner du et museum som med stolthet forteller om egnens historie, men så har da også Spania en dyp historie å øse av. Ros til dem! Ros også til de forskjellige lokale pilegrimsforeningene som utrettelig arbeider for å holde ved like og forbedre veimerkingen med både flotte skilt og gule piler.

Uttrykket Mozárabe stammer fra den tiden da Andalucía var under maurisk kontroll. Det henviser til kristne som levde under muslimsk styre i Andalucía etter den mauriske invasjonen på 700-tallet. De var for det meste av romersk-katolsk og visigotisk herkomst. Deres etterkommere konverterte ikke til islam, men tok likevel etter hvert i bruk elementer av arabisk språk og kultur, og deres talespråk var hovedsakelig mozarabisk, en iberisk utgave av latin. Noen var faktisk også konverterte sefardijøder som på dette viset ble en del av det mozarabiske samfunnet.

En sefardisk jøde er en jøde som nedstammer fra de jøder som levde i området Spania/Portugal fram til forvisningen på 1500-tallet. De utviklet skikker og tradisjoner som skiller seg ut fra andre deler av jødedommen ved egne tradisjoner for høytider, som for eksempel jom kippúr, i uttalen av det hebraiske og arameiske språk og i forståelsen av en del liturgiske detaljer. Det nevnes også i noen skrifter at det fantes muslimer som var inngiftet i kristne familier og derved konverterte til kristendommen.

Kristne og jøder var i Sharialovene kalt for ghimmi og underlagt en rekke religiøse, sosiale og økonomiske begrensninger for å kunne bo i muslimske områder, og statusen deres var ikke så høy. De måtte betale en relativt høy personlig skatt, jizyah, men ble derved fritatt for krigstjeneste og var beskyttet av de muslimske herskerne.

Siden det romerske rettssystemet ble avskaffet under okkupasjonen og erstattet av Sharialovene, fikk de forskjellige etniske minoritetene i begynnelsen leve etter sine lover og bli dømt etter disse i egne domstoler. Mozaraberne hadde også sine egne lovgivende og dømmende tribunaler. Konvertering til islam ble oppmuntret av de muslimske herskerne, og mange mozarabere lot seg friste til det for å slippe den tunge jizyah-skatten, samtidig som det åpnet flere nye muligheter for personlig framgang innen det muslimske samfunnet. På den annen side var det å konvertere fra islam til kristendommen en utilgivelig dødssynd.

En del av mozarabenes kontakt med det kristne Nord-Spania skjedde gjennom pilegrimsvandring til Santiago de Compostela og ved noe handelsvirksomhet. Men da handel ble sett på som noe mindreverdig i deres øyne var ikke dette så utbredt blant den kristne befolkningen. Dette i stor motsetning til maurerne og jødene, som gjerne kunne kombinere forretningsvirksomhet med høy utdanning, politikk og ikke minst medisinske kunnskaper. På disse feltene var nivået i Andalucía meget høyt og flere forskere fra resten av Europa dro til de høyt ansette universitetene i de store spanske byene syd i landet. Der kunne kristne, jøder og muslimer studere og forske side om side. Det tok slutt da de katolske monarkene, Isabella og Ferdinand, forviste både jøder og muslimer på femtenhundretallet og slapp inkvisisjonen løs.

Almería er byen hvor Camino Mozárabe starter. Den ligger helt syd på middelhavskysten og har en befolkning på ca. 200.000 fastboende. På sommeren øker den betraktelig da området er et populært feriested. Byen ble grunnlagt i år 955 av maurerne for å beskytte den travle havnen og festningen Alcazaba Almería. En voksende silkeindustri basert på plantede morbærtrær gav etter hvert gode inntekter og øket byens betydning. Den var derfor ofte utsatt for beleiringer og forsøk på erobring. Byens betydning ble endret i år 1522 da et ødeleggende jordskjelv la mesteparten av bebyggelsen i grus. Jevnlige raid fra berberne i Nord-Afrika holdt også byen nede.

Det var først på attenhundretallet at økonomien tok seg opp igjen da det ble funnet store forekomster av god jernmalm, og noen store franske og britiske gruveselskaper etablerte seg. Men byens prøvelser var ikke helt over. Ved slutten på den spanske borgerkrigen bombarderte den tyske flåten byen og den ble således den siste større posisjonen som overgav seg til Francoregimet i 1939.

I den siste delen av det tyvende århundre har Almería opplevd en økende velstand ved å bli et populært turiststed pga sitt tørre og stabile klima. I dette området er det heller ikke registrert minusgrader siden målingene startet. Nedbøren er også minimal med 200 mm i året. Det ørkenaktige landskapet i nærheten av byen har ført til at flere spagettiwestern-filmer er spilt inn her. Man kan fortsatt se en del av kulissene mellom sanddynene.En annen industri som nå gir gode inntekter er intensiv dyrking av frukt og grønnsaker i store drivhus av plast. Her har man forskjøvet veksttidene og kan høste avlinger hele året. Eksporten til resten av Europa, deriblant Norge, tar ca. 70 % av produksjonen.


Pilegrimsvegen starter ved den festningsaktige katedralen som opprinnelig ble bygget som en moske, og går videre gjennom byen forbi Santiago-kirken fra 1533. Den ser liten og unnselig ut i det ytre, men er pent dekorert inne. Ruten går deretter ganske rett nordover i dalføret og kommer etter 175 km fram til neste store by: Granada.

Granada er hovedstad for den selvstyrte provinsen Granada i den autonome regionen Andalucía. Byen har ca. 250.000 innbyggere og gjennomførte i 1996 VM i alpint skimesterskap i det nærliggende Sierra Nevada Ski Station. Skisporten er faktisk større i Spania enn vi tror, for totalt så er det flere spanjoler som driver alpinsport enn her i vårt land. Det er flere fjellområder i Spania hvor det drives vinteridrett.

Det Granada antagelig er mest kjent for er palassfestningen Alhambra. Den ble påstartet i det ellevte århundre av maureren Mohammed Ibn Nasr, og ble i 1984 satt på UNESCOs verdensarvliste. Det er et kombinert kongelig palass og festningsanlegg som er den mest besøkte turistattraksjon i heleSpania. Tilstrømningen er så stor at man må kjøpe billetter på forhånd for å bli med på de guidede omvisningene som går på flere språk. Den mauriske arkitektur man får oppleve er rent ut fantastisk, og man kan ikke annet enn å beundre den fagkunnskap, på mange felter, som måtte til for å gjennomføre byggverk av slik skjønnhet. Den arabiske arkitektur er for øvrig noe man jevnlig vil møte, og glede seg over, på denne pilegrimsveien.

Pilegrimsveien kommer inn i Granada over samme høydedrag som Alhambra og går ned i byen til Jakobskirken i klosteret Monasterio de las Comendadoras de Santiago, som normalt er målet for denne dagsetappen. Den neste starter således også der og går gjennom byen forbi katedralen som tidlig på femtenhundretallet av de katolske monarkene ble bygget om fra moske til kristent gudshus. Vandreveien går videre nordover gjennom byen og er godt merket med både dekorative skilt og gule piler. Byen er ellers full av gedigne palasser som i dag mye benyttes av byens universitet. Det er fem forskjellige campuser ved dette universitet som har over 80.000 studenter. De er et vanlig syn der de bærer på sine forelesningsmapper.

Córdoba er den neste større byen man passer gjennom på ferden nordover. Den er provinshovedstad og har nærmere 350.000 innbyggere. Byens opprettelse regnes ofte fra år 169 f. Kr. da romerne etablerte en koloni/befestet garnison ikke langt fra en allerede eksisterende iberisk bosetting. Arkeologiske utgravinger tyder på at det også var bebyggelse der allerede under den kartagiske virksomheten i regionen. Utvinning av sølv og kobber var et av grunnlagene for bosettingen og var en ettertraktet handelsvare. Den satte også romerne pris på.

I år 711 ble Córdoba erobret av de mauriske okkupantene og den utviklet seg etter hvert til å bli en metropol. Noen hevder at på tusentallet var Córdoba blitt til datidens folkerikeste by. Under styre av Caliph Al Hakam II ble byen et senter for utdanning innen den arabiske verden. Det ble åpnet flere bibliotek som støtte for utdanning innen medisin, matematikk og astronomi. Byen blir av flere betraktet som det intellektuelle senter i Europa, og den muslimske majoriteten var verdsatt for sin toleranse overfor tilreisende religiøse minoriteter. Mye av vår viten har vi fått gjennom de muslimske universitetene i Andalusía.

Det moderne Córdoba er en moderne by, men den gamle historiske bykjernen er også her tatt med på UNESCOs verdensarvliste. Slik også med den svært imponerende katedralen nede ved elven Guadalquivir. Den ble bygget som en moske, men etter den kristne gjenerobringen ble senter av den ombygget noe for å brukes som kristen kirke. Hele bygningen er et imponerende skue med sine mauriske buer og søyleganger i rødt og hvitt. Av andre imponerende bygninger må nevnes festningen/slottet til de katolske monarkene, som i kjelleren huset den lokale inkvisisjonen, og like ved, de kongelige stallene som fortsatt er senter for oppdrett og dressur av de spesielle andalusiske hestene. Det sies et det engelske kongehuset bruker denne hesterasen.

Pilegrimsveien kommer inn fra syd, fortsatt godt merket, gjennom et flatt landskap for dyrking av solsikker og korn. Der er det lite skygge å finne. Den går så over elven ved katedralen og svinger til høyre gjennom gamlebyen til den kommer til Jakobskirken. Ikke langt herfra finner man også kontoret til den lokale pilegrimsforeningen som gjør et utrettelig arbeid med å vedlikeholde merkingen langs vandreruten. Jakobskirken betraktes som mål for dagsetappen og som startpunkt for neste dags innsats langs merket rute ut av byen.

Denne byen er stedet hvor Camino Mozárabe knytter seg til Via de la Plata på veien opp til Santiago. Den har «bare» 58.000 innbyggere og er etter spanske forhold en liten småby. Byen ble grunnlagt i år 25 f. Kr. av keiser Augustus for å bevokte både et pass og en viktig bro over elven Guadiana. Denne broen var inntil for få år siden fortsatt den viktigste trafikkåren over elven. Man gav byen navnet Emerita Augusta med henspeiling på at den også skulle være bosted for de pensjonerte legionærene fra Augustus sin hær. På det viset fikk man et romersk senter samtidig som man ivaretok sine militære pensjonister. Slik gjorde man det også med byen Itálica utenfor Sevilla.

Byen utviklet seg etter hvert til å bli en av de mest betydningsfulle i hele Romerriket og er fortsatt i dag full av fantastiske byggverk fra romertiden. Av de godt bevarte konstruksjonene kan nevnes: Acueducto de los Milagros, miraklenes aquadukt, som får sitt vann fra en stor kunstig oppbygd dam/innsjø, Proserpina, som fortsatt er i bruk (pilegrimsveien går forbi denne). Amfiteatret og det nærliggende romerske teatret benyttes fortsatt til forskjellige kunstneriske oppsettinger og festivaler, videre er Det Romerske Forum og Dianas tempel steder som bør besøkes. Nevnes må også Trajans triumfbue som en del av bybildet like ved et populært torg med mange gode spisesteder. Dette er bare noen få av de mange severdighetene som gjør Mérida til et sted man bør ta seg god tid til, og som mange av oss gjerne vil besøke igjen.

Artikkelen er skrevet av Gunnar Hokstad og ble opprinnelig publisert i Pilegrimen nr 2 i 2015.