Julemysteriet

Vår tidligere styreformann Trond Muri har i flere år vandret mot Betlehem med utgangspunkt i boken Julemysteriet av Jostein Gaarder. Her gjengir vi noen tilbakeblikk fra vandringene hans, tidligere publisert i Pilegrimen.

Fra Pilegrimen nr 3 2018.

I høst var det femte gang jeg gikk i Tyrkia på min etappevise vandring fra Oslo til Betlehem etter boka Julemysteriet. Jeg var klar over at det ble mye asfalt fra Side til Alanya og videre til Tarsus. Men at det skulle bli så varmt, så mye trafikk, så mange fjellpartier og så langt mellom overnattingsstedene, var jeg ikke klar over.

For det meste gikk jeg på firefelts motorvei, men tok “gamleveien” der det var mulig. Jeg prøvde å unngå tunneler, men gikk ulovlig gjennom to av dem og haiket gjennom den tredje og lengste. På to uker gikk jeg 44 mil med dagsetapper på mellom tre og fire mil. Det ble mange lange og slitsomme dager med grytidlig start. En morgen stoppet en sykebil i mørket, og føreren lurte på om noe var galt. Jeg var sliten da jeg nådde dagens mål. Der havnet jeg på et strandhotell, og rakk et sjøbad før solnedgang.

Mellom Side og Alanya var det kilometervis med resorts med inngjerding og vakthold. Jeg prøvde to steder å få kjøpt meg noe å spise, men ble avvist. Øst for Alanya var det færre turister og sesongen var slutt. På flere hoteller var jeg eneste gjest. Årets største overraskelse fikk jeg på et lite pensjonat, der det dukket opp en spansk pilegrim på vei til Jerusalem. Vi hadde en trivelig kveld sammen tross språkproblemer. Neste dag startet jeg klokka fem, mens han skulle vente med å gå til etter frokost. Sist jeg møtte pilegrimer var ved Po-elva for sju år siden! Det var italienere på vei til Roma.

De tyrkerne jeg har møtt, har vært hyggelige og nysgjerrige. Staven min har ofte vært årsak til forsøk på en prat. De fleste kunne ikke engelsk, men et infoark på tyrkisk, kart, fingerspråk, mimikk, enkeltord og google translate gav litt forståelse. Flere steder ble jeg servert te av imponerte tyrkere, og på noen spisesteder slapp jeg å betale regningen.

Min alenevandring gav tid til å tenke. Det var så mye å være takknemlig for. Ting som en til vanlig tar som bagateller og selvfølgeligheter. Hver dag fant jeg noe å takke for:

• skaperverket, flott natur, sol og svale vinder
• alt jeg har fått oppleve
• veiskjæringer, bussholdeplasser, nedlagte boder og trær som gav skygge
• vann fra vannposter i moskeer
• god mat på spisestedene
• søppelbilen som vekket meg kl. 4 til en tidlig start på dagen
• den spanske pilegrimen og hyggelige tyrkere
• gullsmeden i Side som passet på staven min i sommer
• kona mi, Beate, som lot meg få gå…

Hver dag leste jeg i boka “Vandring” av Victoria Bø. “Vandring er et turfølge for deg som vil gjøre en indre pilegrimsreise”. Boka tar for seg mange kjente pilegrimsmål og stiller spørsmål som fikk meg til å reflektere over eget liv. Hadde jeg vært mindre sliten, hadde jeg nok fått mer ut av boka. Boka anbefales, – jeg leser den på nytt på neste pilegrimsvandring. Det var Tarsus som var målet i høst. Paulus ble født her.

Jeg rakk å besøke Paulus brønnen, Paulus-kirken og museet før jeg reiste hjem, full av nye inntrykk. Nå er jeg i gang med å planlegge neste års etappe. Da skal jeg gå 24 mil fra Tarsus til Antiokia (Antakya) nær grensen til Syria.

Fra Pilegrimen nr 4 2013.

Jeg fulgte kysten sørover og hadde gode kart. Det ble mye asfalt på sterkt trafikkerte veier, men også småveier, gamle veifar og strandpromenader. Kysten er full av turister, badestrender, spisesteder og overnattingsmuligheter. Ofte tok jeg meg et bad når jeg hadde funnet et sted å overnatte.

Underveis traff jeg mange syklister, men bare èn vandrer. Stor var overraskelsen da jeg i Montenegro møtte Adrien fra Frankrike på vei til Jerusalem. Han hadde gått i flere måneder, lagde mat, sov i telt, gikk på mindre veier og tok avstikkere. Med sekk på over 30 kilo, korte etapper og andre veivalg, ble det et kort, men inspirerende, møte. Alle er ikke like heldige på reise. Stadig så jeg påkjørte dyr. Over 200 minnestener etter omkomne i trafikken gjorde inntrykk.

Mange kirker var stengt. I en åpen liten kirke i Tivat i Montenegro fant jeg en Jakob-skulptur. I år stemplet jeg pilegrimspasset i Dubrovnik, Shkoder i Abania og Tirana. Det ble mange grenseoverganger. I mitt norske pass ble det stempel inn og ut av Kroatia, Bosnia- Herzegovina, Montenegro og Albania. En fordel med å vandre er at du kan gå forbi bilkøene på grensene.

Det var spennende å komme til Albania. På landsbygda var det enkle forhold. Husdyr gikk langs veiene; sauer, kuer, esler, hester og griser. Kvinner jobbet med jorda. Hjelpemidlene var enkle. Dessverre var det mye søppel å se, men det var renslig på overnattingsstedene og maten var god.

Gjestfriheten var stor. Albanerne var åpne og nysgjerrige. Jeg ble stadig stoppet for en prat og invitasjon på kaffe eller sterkere saker. Det var ikke alltid så lett å kommunisere, mange kunne bare albansk. I Shkoder var jeg innom en norsk dame som driver hjelpearbeid. Etter 18 dager var jeg framme på et misjonssenter i Tirana. Der skal min pilegrimsstav overvintre. Neste år flyr jeg tilbake for å fortsette min vandring gjennom Makedonia til Tessaloniki i Hellas.

Trond Muri