Pilegrimsvandring i Norge
Arbeidet med å gjenopprette de norske pilegrimsveiene startet i 1994, og åpning av en del av Gudbrandsdalsleden skjedde i 1996. I løpet av disse 20 årene er det åpnet stadig flere pilegrimsveier – først og fremst takket være mange ildsjeler med tro på pilegrimstanken. Alle pilegrimsveiene er kompromiss med det historiske i den forstand at det ikke lenger er praktisk mulig å følge de gamle veiene, eller man vet ikke hvor de gikk. Denne oversikten omfatter bare pilegrimsveier med en viss lengde. Det er i dag etablert en lang rekke lokale pilegrimsveier beregnet på dagsvandringer, men disse er ikke tatt med her.
Oversikt over ulike leder i Norge finner du under.
I 1992 kom det ut en bok, “I pilegrimenes fotspor”, som presenterte middelalderens pilegrimsveier i Norge for første gang. Forfatteren var Eivind Luthen. Samme år ble det også åpnet en mindre pilegrimsutstilling på Norsk vegmuseum. Både bok og utstilling var et resultat av et besøk Eivind Luthen hadde i Santiago de Compostela i 1978.
Boken inspirerte myndighetene til å merke de første norske pilegrimsveiene, og disse ble gjenåpnet i 1997. I dag er det ca 2500 km merkede pilegrimsveier i Norge. De fleste pilegrimsveiene ender i Trondheim, eller Nidaros som byen ble kalt i middelalderen. Her lå Hellig Olav, Norges nasjonalhelgen, i et sølvskrin frem til 1537. Hellig Olav prøvde å samle Norge til en kristen nasjon, men falt i slaget på Stiklestad i 1030. Pilegrimsvandringene til Trondheim var på sitt høyeste i tiden 1100-1300 og opphørte med reformasjonen i 1537. Skrinet med helgenen ble ødelagt samme år. I århundrene som fulgte, gikk kunnskapen om pilegrimene stort sett tapt.
Nobelprisvinner i litteratur, Sigrid Undset (1882 – 1949), skrev mye om pilegrimstradisjonen, både skjønnlitterært og faglitterært. Østerdalsdikteren Jacob Breda Bull (1853 – 1930) viste interesse for den lokale pilegrimstradisjonen. Det er verdt å nevne at det var folk i Tylldalen i Østerdalen som først fokuserte på pilegrimstemaet, i form av skuespill som ble iscenesatt i bygda. Verken historikere, Den norske kirke eller universitetsmiljøene brydde seg om pilegrimstradisjonene i første omgang, og dette var i stedet noe som grodde frem fra grasrota.
Herberger
Det er etablert et nettverk av trivelige herberger langs hovedruten til Nidaros; de fleste ligger med ca 20 kilometers mellomrom. De fleste herbergene er rimelige; mange er lagt til gårder og eies av privatpersoner, menigheter eller lokale foreninger. Det er også campinghytter og herberger tilknyttet Norske Vandrerhjem langs pilegrimsveien. Disse har enkel standard med rimelig pris til medlemmer. Noen av herbergene er basert på selvhushold, og flere steder er det matservering. Som regel er det mulig å få en varm dusj og tørke klærne.
I byene og enkelte tettsteder er det også mulig å bo på hotell. Foreløpig er det få tilbud om bagasjetransport mellom herbergene. De fleste vertene på herbergene snakker engelsk, men få andre språk. Langs de andre pilegrimsveiene er det varierende muligheter for overnatting hvis du velger å vandre utenom de organiserte turene.
Vandresesongen
Pilegrimsesongen er kort i Norge og begrenser seg normalt til juni- september. De fleste vandrerne til Nidaros legger av sted i juni eller juli. Målet er å komme frem til 29. juli, olsok, som er Hellig Olavs dødsdag. På den tiden er det store festligheter i Trondheim. Disse omfatter en rekke kulturarrangementer som markeder, middelalderfestival, konserter, utstillinger og lignende.
Det er imidlertid få pilegrimer som legger ut på langvandring til Nidaros. Fra Oslo dreier det seg kun om en håndfull i året (ca 30 personer, de fleste av disse er utlendinger). De fleste norske pilegrimene nøyer seg med vandringer som varer noen få dager, og mange deler vandringen opp i etapper over flere år. Noen foretrekker også å gå bare den siste delen inn mot Trondheim.
Det organiseres flere langvandringer i forbindelse med Olavsfeiringen hvert år, med vandringsleder og bagasjetransport. I tillegg organiseres det gjerne flere vandringer over Dovrefjell til Trondheim om sommeren. Disse går i et område med høyfjell, opp til ca 1300 meters høyde.
Hver sommer arrangeres det også vandringer til Røldal og i Valdres, samt lokale vandringer i Østerdalen og langs de øvrige pilegrimsveiene. Det er også i ferd med å bygge seg opp en interesse for kystpilegrimskulturen, og det organiseres pilegrimsreiser med båt langs kysten.
Pilegrimsveiene
De norske pilegrimsveiene er generelt dårligere merket enn i Spania og Frankrike. Rutene er også mer anstrengende og byr på mange motbakker med gjerder som må forseres. En del av stiene, spesielt i Gudbrandsdalen, løper sikksakk langs dalsidene. Stort sett går man lite på asfaltveier. I større skogsområder og på høyfjellet kan man vanligvis drikke vann av bekker. Vann er ellers lett å få tak i; det finnes vannkraner på alle kirkegårder. Vann får man også på bensinstasjoner og fra hus langs ruten. Alt vann fra vannkraner er drikkbart.
Flere steder er pilegrimsveien lagt utenom tettsteder, med muligheter for å ta en avstikker hvis det er behov for det. Det er stort sett langt mellom butikker, så eventuelle matinnkjøp bør planlegges. Langs den fire-fem dagers lange vandringen over Dovrefjell er det ingen butikker, men muligheter for å kjøpe måltider på noen av overnattingsstedene.
Det må påregnes dårlig mobildekning i fjellområder og enkelte større skogsområder.
Pilegrimsveiene i Norge byr på mye fin natur. Langs noen av rutene finnes det flere middelalderkirker.
Dessverre er de fleste kirkene stengt utenom gudstjenestetidene, men det arbeides for å finne en løsning for at pilegrimer skal kunne besøke noen av kirkene.
Antallet pilegrimer som går på egen hånd, er meget beskjedent. Det betyr at det vanligvis er lett å få plass på herbergene, hvis man går alene eller i små grupper. Man har som regel naturen og stiene for seg selv, og dette er en stor kvalitet – hvis man søker det. Man må imidlertid være oppmerksom på at det kan komme mye regn i perioder om sommeren og høsten.
Det er trygt å ferdes i Norge, også alene, og pilegrimer blir tatt godt vare på. Det er ingen fare for farlige villdyr langs pilegrimsveien. Det er mulig å bruke hest, og noen av rutene kan sykles, i hvert fall delvis. Den norske pilegrimsveien har fått status som europeisk kulturvei. Forhåpentligvis betyr det at veiene relativt snart vil oppgraderes til en standard som holder europeisk nivå.
De fleste utenlandske pilegrimer vil oppfatte norske priser som høye, selv om de fleste herbergene prøver å tilby billige løsninger.
Utstyr
I Norge bør pilegrimen være bedre utstyrt enn i sydligere strøk. Sovepose er obligatorisk, regntøy også. Mat må man normalt skaffe seg selv, og det er nødvendig med planlegging av matinnkjøp. Spesielt i de 4-5 dagene man går over Dovrefjell må man regne med at man ikke kommer forbi noen butikker.
Det lønner seg å ha med guidebok, lommelykt, forbindingssaker, kniv, en varm genser, hodeplagg, o.a. Utvalget av guidebøker er stort sett begrenset til norsk, men kartene er lett forståelige. En del utlendinger bruker telt på sin vandring. Det betyr ekstra vekt, men på den annen side er det fritt og gratis å sette opp telt i Norge. Du kan overnatte to netter i telt på samme sted, og avstanden til nærmeste hus må være minst 150 m.
I motsetning til Spania har turistkontorene, ansatte i kirken og folk flest foreløpig lite kunnskap om pilegrimsveiene.
Kultur og natur
Det ligger mange middelalderkirker med historisk og særegent interiør langs flere av pilegrimsveiene. De fleste er dessverre stengt på hverdager, men ofte finnes det kirkegårdsarbeidere med nøkkel.
Av spesielt interessante middelalderkirker langs hovedruten til Nidaros kan nevnes Stange kirke, “Glasskatedralen” i Hamar, Ringsaker kirke, Ringebu stavkirke (åpen på dagtid om sommeren) og Skaun kirke. Og naturligvis Nidarosdomen, som er nasjonens katedral. På vestfasaden er det en skulptur av apostelen Jakob. Ellers er det mange middelalderkirker av stein langs pilegrimsveiene i Østfold og Vestfold og flere stavkirker i Valdres.
Pilegrimsveiene går gjennom historisk interessante områder, og plasseringen av dem er søkt lagt til gamle ferdselsveier. Noen steder er pilegrimsveiene lagt slik at de passerer gamle bygninger, hustufter, broer, veier, gravhauger, fangstgraver eller steder med industrihistorie. Enkelte steder er det satt opp skilt med informasjon om historie og kultur; ellers er pilegrimen henvist til guidebøker, lokale informasjonshefter eller kjentfolk.
Det finnes flere hellige kilder langs ruten, bl. a. sør for Lillehammer, på Dovre og i Meldal. Pilegrimsveien byr også på flotte trebroer, fossefall, storslåtte utsiktspunkter, badevann, historiske herberger, urskog, blomsterprakt, yrende fugleliv, skogsbær, sopp og mange fiskemuligheter (ørret). Hvis man beveger seg varsomt gjennom terrenget, er det lett å støte på elg, rådyr, rein og skogsfugl. På Dovrefjell er det mulighet til å se moskus.
Gudbrandsdalsleden er den mest kjente av St. Olavsvegene til Trondheim (Nidaros); den er også den lengste pilegrimsveien i Norge med sine 643 km. Dette var i middelalderen hovedveien til Trondheim, da Nidaros, og nå følger pilegrimene i fotsporene til både pilegrimer og vandrere fra gamle dager på sin ferd mot Nidarosdomen.
Den første etappen av pilegrimsveien ble innviet i Nord-Sel i 1996. Pilegrimsveien ble i sin helhet åpnet i 1997. Ruten starter ved ruinene av Mariakirken i Gamlebyen i Oslo. Ut fra Oslo har man to valg, et vestlig alternativ og et østlig. De to veiene møtes ved Øyer, eller Hamar / Lillehammer.
Den vestlige ruten, som også var den første av de to rutene, ble gitt betegnelsen ‘Den kulturelle veien’. Denne går gjennom Bærum, over Ringerike, Hadeland og videre mot Øyer på vestsiden av Mjøsa. Langs denne pilegrimsveien kan man besøke Olav den Helliges fødested på Bønsnes, og Søsterkirkene på Granavollen.
I 2001 ble det østlige alternativet åpnet. Denne ruten fikk betegnelsen ‘Den historiske veien’ og går gjennom Groruddalen, Romerike, Eidsvoll og på den østlige siden av Mjøsa forbi Hamar.
Fra Lillehammer går de to alternativene samlet videre opp i Gudbrandsdalen, som byr på både vakker natur og kultur. Etter å ha gått gjennom Gudbrandsdalen, venter Dovrefjell og rutens høyeste punkt på 1300 moh, hvorfra pilegrimene tar fatt på den siste delen av sin pilegrimsferd til Nidarosdomen gjennom Trøndelag.
Nettsteder:
For utfyllende informasjon om Gudbrandsdalsleden gå inn på følgende lenke:
Pilegrimsruten mellom Larvik og Oslo er delvis merket, men det er ikke vanskelig å finne frem. Bra informasjon får du på Facebook, søk etter “Tungsbergledens venner”. Pilegrimskontoret har kart over etappen. Det finnes en guidebok fra 2003 som dekker strekningen Tønsberg-Oslo (Hamar). Den er utsolgt, men Pilegrimskontoret kan ta kopier av de relevante sidene, hvis det er av interesse. I magasinet Pilegrimen er det plenty artikler om ruten. Vi tar gjerne kopier av artiklene.
Pr. i dag er ruten merket fra Sandefjord til Buskerud. Den er merket gjennom Lier til Røyken. Og fra Haslum til Oslo.
Det er ennå mangel på herberger, men kystledhytta på Veierland anbefales, likeens vandrehjemmet i Tønsberg, og campingen på Løvøy. Ved Orebergvannet, Sande er det en flott gapahuk, som mest er en hytte. I løpet av våren kan vi tilby flere andre lavprisede/gratis overnattingssteder.
Terrenget er lett å følge og byr på mange kulturminner, store høvdinggraver, steinsettinger, helleristninger, en mengde middelalderkirker, hellige kilder, vakre kulturlandskaper og mye mer.
Hele fem pilegrimskirker ligger langs ruten; Mikaelskirken, Tønsberg (ruin), Borre, Løvøy, Hallvardskirken og Mariakirken i Oslo, riktignok i ruiner. Langs ruten er det flere konkrete pilegrimsminner; Pilegrims-skulpturen ved Slottsfjellet i Tønsberg og pilegrimsskulpturen i Borre kirke.
I Tønsberg ligger Saga Farmann, kopi av Klåstadskipet. Saga Farmann skal ut på et eventyrlig tokt, en slags pilegrimsferd til Miklagard neste år. I Tønsberg ligger også rester av en rundkirke. Den er snakk om en kopi av Den hellige gravs kirke i Jerusalem, altså verdens mest kjente pilegrimsmål.
Vi tror at etappen Larvik-Oslo er den av pilegrimsrutene i Norge som byr på flest kulturopplevelser. Du går mest på stier, men noe asfalt må påregnes – her som alle andre pilegrimsveier. Idyllene er mange, her er stille innsjøer, trivelige rasteplasser, flotte utsiktspunkter både mot Oslofjorden og mot innlandet. Det er flere butikker langs ruten.
De fleste steder er det kort vei til tog og buss.
Verdt å nevne er at Vestfoldruten kan brukes hele året. For de som er litt eventyrlystne, er ute etter minnerike utfordringer, er denne strekningen å anbefale. Mye fordi det er spennende “å gå opp historien”, være med i en pionèrfase.
Vår forening ønsker også å videreføre ruten fra Larvik til Helgeroa, herfra over til Langesund med ferje. Videre til Porsgrunn og Skien. Båt opp Dalen, herfra går det en sti forbi Eidsborg til Åmot som ligger langs pilegrimsruten Seljord-Røldal. Dermed kan vi knytte Telemarksruten til de øvrige pilegrimsveiene.
GPS-kart for Tunsbergleden:
Et GPS-kart for Tunsbergleden kan du finne her.
Dette er et Google-maps kart med Tunsbergleden inntegnet på. Kartet kan lastes ned og brukes som bakgrunnskart for GPS, og er altså en god hjelp når man beveger seg i terrenget med egen mobiltelefon eller annet utstyr for GPS.
Østerdalsleden starter ved grensen til Sverige ved Oddheim, sør for Trysil. Østerdalsleden går helt frem til Trondheim, og ble åpnet år 2000. Den er 379 km lang. I 2012 ble det åpnet en annen gren av Østerdalsleden, fra Rena i Åmot kommune via retreatstedet Lia gård til pilegrimssteinen på Åkre i Ytre Rendal. Der møtes de to grenene av Østerdalsleden.
Nordleden er den nordligste pilegrimsveien mot Nidaros. Den går fra Gløshaug kirke i Grong via Megard til Stiklestad. Den er mye knyttet til Olavstradisjonen, både i form av kirkebygg og kirkekunst, hellige vannkilder og andre tradisjoner. Hver sommer bruker det å være en fellesvandring fra Gløshaugen til Stiklestad.
Romboleden kan med sikkerhet sies å være en gammel rute for pilegrimer. Denne pilegrimsveien starter i Vadstena, og knytter dermed to helgener sammen, den hellige Birgitta og Olav den hellige. Ved Skarddøra, på grensen mellom Sverige og Norge, knyttes Romboleden sammen med Jämt-Norgeleden. På norsk side går pilegrimsveien ned gjennom Tydalen og Neadalen mot Selbu. Videre via Malviks skoger og til Nidaros. Gjennom de uberørte fjellområdene på svensk side er telt eneste overnattingsmulighet.
Pilegrimsveien mellom Borgsjö i Sverige, St Olavsvegen, via Östersund og Stiklestad til Nidaros ble merket og klargjort i 2007 som et felles norskt-svenskt prosjekt. Den svenske delen er senere utvidet helt til Selånger ved Bottenviken, og hele strekningen er nå på 564km. Det var nettopp ved Selånger at Olav Haraldsson gikk i land for å overta kongsmakten i Norge i 1030. Han fulgte sannsynligvis mye av den samme veien som dagens pilegrimer.
Gjennom Østfold går det også en pilegrimsvei. Borgleden starter ved grensen til Sverige ved Holtet i Idd, og har der forbindelse med Bohusleden på svensk side. Den er merket begge veier både mot nord og sør, og er lett tilgjengelig med buss og tog, både Holtet og Halden er gode startsteder. Borgleden er lett å gå, den går noe i skog, noe på grusvei og noe på asfalt. Deler av vegen kan sykles. Langs leden finner man og fine plakater ved flere historiske steder. Overnatting i campinghytter eller på hotell. Pilegrimsherberge er det i Råde og i Moss, må bestilles å forhånd. Brosjyrer for hver dagsetappe kan fås på vårt kontor.
Røldalsveiene. Pilegrimsveien Seljord – Røldal er en rute som går gjennom sentrale deler av Telemark og går over Haukelifjell før en fin nedstigning mot Røldal. Hver sommer arrangeres det en fellesvandring som kombineres med feiring av Røldalsstemnet i helgen nærmest gamaljonsok (6 juli). I 2007 kom det ut en guidebok som beskriver denne pilegrimsveien.
Pilegrimsveien fra Hovden til Røldal går i fjellterreng, og det påstås at man kan oppleve alle årstider på en dag. Pilegrimene langs denne veien møter vandrerne fra Telemark i Røldal. Det arrangeres en eller flere vandringer hver sommer langs denne veien som er på 80 km.
Det går også en gammel pilegrimsvei fra Stavanger til Røldal. Utstein pilegrimsgård arrangerer hvert år en tur på denne leden, som baserer seg på båt- og biltransport med kortere vandringer. De kommer også frem til gamaljonsok.
Individuell vandring krever nøye planlegging, da det er få overnattingssteder og butikker underveis. Alle vandringsruter til Røldal krever erfaring. Rutene er til tider veldig krevende med lange dagsetapper.
Pilegrimsveien Jærveien fra Åna-Sira via Egersund går for det meste langs kysten, og deler av den følger Nordsjøløypa og Kongeveien. Det er arrangert felles vandringer fra Egersund til Stavanger hvert år siden 2012, og det gjennomføres også en del lokale vandringer på denne ruten. Stavanger bispedømme har utarbeidet et oversiktlig kart over denne veien og andre pilegrimsveier i Rogaland.
Arbeidet med organisering og merking av Valdresleden startet i 2004, og en egen guidebok for Valdres ble utgitt i 2006. Vandringen starter ved Hedalen stavkirke og har St Thomaskirken på Filefjell som mål. Underveis besøker pilegrimene fem stavkirker, tre middelaldersteinkirker, seks nyere kirker, fire olavsminner, to relikvieskrin og mange andre kulturminner.
Det arrangeres en fellesvandring og flere gruppevandringer hver sommer på den 162 km lange strekningen. Det er også mulig å vandre denne veien etter eget opplegg. Oversikt over 30 overnattingsmuligheter og 10 dagligvareforretninger er tilgjengelig for dem som ønsker det.
Sunnivaleia. Øya Selja er Norges eldste pilegrimsmål, etter at Olav Tryggvason utropte stedet som helligsted allerede i år 996. De gamle klosterruinene og Mikaelshulen, hvor sagnet sier at St Sunniva oppholdt seg, oppsøkes av mange pilegrimer hvert år. Sunnivaleia knytter sammen de to øyene Kinn og Selja. Fra Kinn utenfor Florø går Sunnivaleia på stier over fjell og langs sjøen, på veg med asfalt. Deler av leden krever å ta båt over enkelte fjorder. Enkelte lange dagsetapper må påberegnes. Overnatting underveis må bestilles på forhånd. Det arrangeres fellesvandring hver sommer.
Kystpilegrimsleia. Har 26 nøkkelsteder. Det arrangeres flere fellesturer hver sommer. Noen ganger med båt eller kombinasjon båt, buss og vandringer. Hvis du ønsker å dra på egenhånd krever det litt planlegging. Overnatting bestilles på forhånd. Informasjon kan også fås på de regionale pilegrimsenterene på Selje og Avalsnes.
En mindre gått pilegrimsvei er Valldalsleden, denne veien ble åpnet den 6. sept 2015 og går fra Valldal i Sunnmøre og knytter seg til Gudbrandsdalsleden ved Fokstugu på Dovrefjell.
Nettsteder:
For utfyllende informasjon om de norske pilegrimsledene gå inn på følgende lenke:
Informasjon om turer på Røldalsleden fra Seljord til Røldal finnes på følgende lenke:
Informasjon om turer på Røldalsleden fra Stavanger til Røldal finnes på følgende lenke:
http://www.utsteinpilegrimsgard.no/Pilegrim
Informasjon om Sunnivaleia kan finnes på følgende lenk:
For informasjon om kystpilegrimsleia.
https://pilegrimsleden.no/artikler/nokkelstader-og-nokkelomrade-langs-kystpilegrimsleia
GPS-kart:
Et GPS-kart for Røldalsveien kan du finne her.
Dette er et Google-maps kart med Røldalsveien inntegnet på. Kartet kan lastes ned og brukes som bakgrunnskart for GPS, og er altså en god hjelp når man beveger seg i terrenget med egen mobiltelefon eller annet utstyr for GPS.
